Jeg ligger her på sykehuset og hører på podcast. Det er noe nytt for meg.
Innimellom kommer det noen gullkorn, og dette måtte jeg bare dele:
«Når det er slutten av måneden, er det slutten på pengene. Men når det er slutten på pengene, er det fortsatt masse måned igjen.»
I går ble jeg operert. Først ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Der for flere mennesker rundt og gjorde klar meg, rommet og utstyret.
Jeg fikk spinalbedøvelse, ikke narkose. Og det var sabla vondt å sette. To personer støttet meg mens anestesilegen jobbet med det, og jeg kaldsvettet og holdt på å besvime.
Så mistet jeg all følelse fra midjen og ned, og teamet gikk i gang. Akkurat hva degjorde og hvordan vet jeg ikke. Jeg fulgte ikke med.
Men etter omtrent fire timer (4!) var de ferdige og jeg ble kjørt til Oppvåkningen. Der fikk jeg litt mat, og legen kom og forklarte hva de hadde gjort og at alt hadde gått etter planen.
I dag blir det røntgen (jeg tror jeg må ha tattflere røntgenbilder på disse ni dagene enn de tok i hjemkommunen min i hele fjor) og etterhvert skal jeg opp og gå.
Det gleder jeg meg til!
Nå er jeg vasket og har fått pusse tennene og gre håret. Snart skal jeg trilles ned til operasjon. Jeg har knust ankelen.
Jeg føler meg veldig liten og alene og redd.
Skoleåret er slutt. Dette året har jeg vært i første klasse, men ikke som kontaktlærer. Jeg har videreutdannet meg, og har derfor hatt studiedag på fredager. Så i dag, torsdag 21. juni, var siste skoledag for meg dette skoleåret.
Nå er jo ikke dette spesielt dramatisk, for til høsten skal jeg inn i samme klasse og ha de samme fagene (og noen fag til), men i dag i siste time sa jeg altså god sommer og ha det bra til elevene mine.
De stirret sjokkert på meg.
“HÆ? Kommer du ikke i morgen?” utbrøt en av dem til slutt. Jeg bekreftet dette, men fulgte opp med å forsikre dem om at vi skulle møtes igjen etter ferien.
En elev kom straks fram og klemte meg. Flere andre hengte seg på. I døra på vei ut av klasserommet fikk jeg enda noen klemmer.
Hvor mange klemmer får du når du ønsker folka på jobb god sommer?
Jeg bor på bygda og kjører mye. Veien gjennom bygda vår er smal og svingete, men med fartsgrense 80 km/t. Og nå kommer turistene. Med campingvogner, bobiler og utenlandske registreringsskilt.
Jeg liker turister. Tor jeg. Innerst inne. Det er fint at de legger igjen litt penger i bygda og opprettholder arbeidsplassene våre.
Men jeg hadde likt dem enda bedre hvis de for eksempel begynte å overholde trafikkreglene. For eksempel den som sier at det er parkering forbudt på forkjørsvei. Denne regelen betyr at du ikke har lov å stoppe bilen midt i kjørebanen for å ta bilde av utsikten.
I dag skulle jeg til dyrlegen med katten min. Først havnet jeg bak en bil med campingvogn som syntes det var helt passe å kjøre i rett under 50 km/t i 80-sona. Litt saktere i alle svinger, og dem er det mange av. En annen regel er at du skal slippe trafikken forbi hvis du ferdes så sakte at du hindrer andre. Det gjorde ikke denne.
Jeg kom meg forbi til slutt. Men da rettstrekningen var slutt og jeg rundet neste sving, sto det en bil midt i veien. Så midt i veien at den sperret begge kjøreretningene, faktisk. Jeg bremset hardt og klarte å stoppe, og trodde at vedkommende utlending hadde fått motorstopp eller noe. Men nei, han satt og tok bilder han.
Og jeg blir litt frustrert. Vi bor her. Vi skal overholde arbeidstider, vi skal til lege og tannlege og dyrlege og på møter. Vi er ikke en kulisse til pynt i noen få korte sommeruker.
Følg trafikkreglene!
I går var jeg hos tannlegen og trakk en visdomstann.
I dag spiste jeg Grandiosa med rikelig chili explosion strødd på. (Det er et krydder. Og det er nøyaktig slik som navnet antyder.)
Det var ikke en god ide. Jeg bare nevner det i tilfelle noen der ute skulle få lyst til å prøve.
Ikke gjør det.
Jeg har hengt meg på trenden med å hekle nett til frukt og grønnsaker, slik at man slipper unna noe plast. Alle monner drar, heter det. Nettet er heklet av bomullsgarn og kan vaskes på 60 grader så det er hygienisk nok.
I dag tok jeg med mitt nyheklede nett på butikken og fylte det med epler.
Mannen som sto i kassa kikket litt ekstra på det, og sa: Hvor har du fått tak i det?
Jeg har heklet det, sa jeg.
Oi, har du laget det selv? Det var kjempelurt! Da er du miljøvennlig. Dessuten beskytter det litt mer mot støt, så det er bedre for frukten også, sa han.
Jeg er i gang med å hekle flere.
Dette skoleåret har jeg tatt studier ved siden av jobb. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg ikke gjorde det aldeles frivillig, men jeg hadde ikke noe valg.
Da jeg studerte, ble vi rådet til å spre kompetansen og ta så mange fag som mulig. Noe jeg gjorde. Vi lærte med det samme at for de minste elevene var det aller viktigste RELASJONENE. Det å ha en lærer i mange fag, en lærer de kunne bygge en trygg og god relasjon til. Så det har jeg gjort i disse årene siden, bygget relasjoner.
Nå er det annerledes, og mantraet er at man må ha faglig fordypning for å være en god lærer. Så for å slippe å bli ufaglært etter 4 års studier og 25 å i bransjen, måtte jeg pent ta matematikk.
Høsten var hard, med mye å gjøre. Våren gikk lettere, for semesteret om våren er lengre og de hadde ganske enkelt delt pensum i to. Og i dag satt jeg og jobbet med studiet, og oppdaget plutselig at jeg har kommet meg gjennom alt.
Nesten.
Jeg mangler en oppgave som skal leveres inn. Det er et undervisningsopplegg som skal gjøres sammen med elever.
Og så har jeg igjen å levere den siste eksamenen min.
Men alle bøker er lest, alle artikler printet ut og studert, alle videoer gått gjennom.
Det er en veldig rar følelse.
