Livet på Skogen

Det gjør jeg ofte, men denne gjorde sterkt inntrykk på meg.
Boka heter Kjærlighet og andre trøstepremier og er skrevet av Jamie Ford.

Den veksler mellom “nåtid” som er i 1962, og fortid, som er i starten av 1900-talet. Hovedpersonen er Ernest Young. Som barn ble han sendt (eller kanskje solgt) av sin fattige kinesiske mor og sendt på en båt til USA. Ernest er halvt hvit, og derfor blir han ikke adoptert. Han er for kinesisk for hvite familier, og for hvit for kinesiske familier.

Han får etter hvert en “velgjører”, en rik kvinne ved navn fru Irvine. Hun betaler skolepenger for ham på en pensjonatskole. Der har han det ikke spesielt bra. Ettersom han er en blanding står han aller nederst på rangstigen og blir behandlet dårlig.

Som tolvåring våger han seg til å være litt uenig med fru Irvine en gang hun er innom på et av sine sjeldne besøk. Hun spør ham etterpå om han ikke har lyst til å besøke verdensutstillingen i Seattle. Ernest blir kjempeglad og drar lykkelig avgårde sammen med fru Irvine.

På verdensutstillingen oppdager han at han er premien i et lotteri. Fru Irvine, samfunnsstøtten og moralens vokter, har funnet ut at hun skal lodde ham ut. Og til hennes store forskrekkelse blir han vunnet av bordellmammaen fru Flora.

Til å begynne med skjønner ikke Ernest hva slags sted han har havnet på. Men det han skjønner, er at han for første gang får venner, han får nok mat og han blir behandlet med respekt. Derfor trives han godt, selv etter at han oppdager hva slags sted han bor på.

Fru Irvine dukker jevnlig opp. Hun går i demonstrasjonstog og hun kommer med politiet på døra til bordellen for å få den stengt. Hver gang forsikrer hun Ernest om at hun har tilgitt ham og er villig til å ta ham tilbake. Men Ernest tenker at hun solgte ham, like mye som fru Flora selger jentene sine, og vil ikke tilbake.

I 1962 har Ernest to voksne døtre. Den ene, Juju, er journalist og har fått snusen i en historie om en gutt som ble loddet ut på verdensutstillingen i 1909. Etter hvert oppdager hun at dette var hennes egen far. Nå vil hun gjerne skrive denne historien, men Ernest er ikke spesielt ivrig etter at historien skal bli kjent. Han har også kona Gracie å ta hensyn til. Hun er ikke frisk, og vi forstår etter hvert at sykdommen har røtter tilbake i fortiden.

Boka er bitter og søt samtidig. Jeg likte den godt, spesielt på grunn av måten den satte søkelyset på dobbeltmoralen (eller skal jeg si umoralen) hos de selvutnevnte moralens voktere på.

Vekslingen mellom fortid og nåtid irriterte meg litt. Den er helt nødvendig for historien, men for meg var det slik at da jeg hadde kommet godt inn i historien i en tid og ville lese mer om dette, så byttet boka.

Jeg skulle servere pølser til middag. Jeg tok pølseklypa opp av skuffen og klikket med den et par ganger for å sjekke at den fungerte.

Er det bare meg?

Da kan jeg rapportere om en ny milepæl, selv om dere kanskje er lei av å lese om min brukne ankel. Jeg har begynt å ha på sko på venstre ben!
Okey, det er ikke spesielt komfortabelt. Foten er hoven og det strammer. Men samtidig så støtter det og nå går jeg. I stedet for å hinke på krykker og ett bein mens jeg løfter det venstre, setter jeg nå det venstre ned, støtter meg på krykkene og går. Jeg får ikke legge full vekt på foten, maks 20 kg, men 20 kg er faktisk en god del. Og det er så utrolig mye lettere å gå enn å hinke på krykker.

I dag tok jeg faktisk på meg utesko og ble med på butikken. Jeg klarte også å ta frem en handlevogn og plukke noen varer ned fra hylla. Så jeg synes at det går framover!

I går var jeg på sykehuset og fikk fjernet gipsen. De tok nye røntgenbilder, og så var det samtale med legen. Ortopeden.

Han hadde en god og en ikke så god nyhet, sa han. Den ikke så gode nyheten var at skinnebenet ikke heles så fort som han hadde ønsket. Så det blir fire nye uker på krykker uten å belaste benet.

Den gode nyheten kom han egentlig til, men man kan jo gjette. For meg var det en god nyhet at de ikke satte på gips igjen. Det var også en god nyhet at den andre knokkelen hadde grodd fint. Det var en god nyhet at skruene sitter som de skal og at sårene er fine og gror uten tegn til betennelse eller andre problemer.

Og det aller beste var at jeg kunne klø meg på leggen og ankelen for første gang siden 4. juli.

Jeg har fått en sang på hjernen.

«Kunsten å gå».

I går var jeg tilbake på sykehuset for å skifte gips og ta stingene. Jeg kom inn før tiden! En blid og hyggelig sykepleier klippet av bandasjen og gipsen. Det var skikkelig skummelt, for jeg har ikke sett ankelen min siden 4. juli og jeg visste jo godt at det var sydd mye i flere sår. Men alt så veldig fint ut, og hadde grodd veldig bra, sa sykepleieren, og da våget jeg også å se etter. Og hun sjekket alle sår og tok stingene, og da gråt jeg av lettelse. For jeg har vært redd for betennelse og at det ikke skulle gro slik det egentlig burde.

Så nå har jeg fått ut alle stingene og de har lagt på ny gips og de tok tre røngtenbilder av ankelen før vi fikk dra igjen. Og alt ser akkurat ut som det skal, så dette går absolutt slik det bør.

«Årsaken til tørken er for lite regn.»

Her er rådene jeg skulle ønske jeg hadde fått da jeg dro hjem fra sykehuset:

Midjeveske/ rumpetaske er en genial oppfinnelse! Der kan du legge små eller mellomstore ting og ta med deg fra rom til rom, mens du hinker på krykker. Mobil, vannflaske, strikketøy (helt til bolen er nesten ferdig, da trenger du ryggsekk).

Vann drikkes fra flaske, ikke glass. Da kan du ta med deg vann på stua eller ut eller på soverommet eller hvor som helst, ved hjelp av en midjeveske.

Sett en stol på badet. Det er mye lettere å vaske hendene sittende på en stol, enn stående på ett ben mens du vakler. For ikke å snakke om å smøre på bodylotion (og det må du jo gjøre, fordi luften på sykehuset var så tørr at huden flasser av).

Apoteket selger noe som heter dusjsokk. Det er en kjempestor plastsokk med elastisk åpning som du bare trekker utenpå gipsen og så er det vanntett uten at du trenger å teipe på to plastposer. Etter bruk henger du den til tørk, og den er bare våt utenpå, så den tørker fort. Og så gjenbruker du den neste gang du dusjer. (Dette fikk jeg faktisk tips om på sykehuset. Dagen før jeg skulle hjem fikk jeg en ny romkamerat og hun hadde en sånn.)

Bruk masse håndkrem for å forebygge vannblemmer. Det blir fort vondt i hendene av å gå på krykker.

Noen ting lar seg rett og slett ikke fikse, og da trenger du en rullestol. Så lån en rullestol. Da kan du ta med deg te (eller kaffe) fra rom til rom, du kan rydde av bordet etter deg selv etter å ha spist og du kan henge opp klesvask og rydde litt. Det er godt å føle seg bittelitte granne nyttig her i livet.