Livet på Skogen

Da kan jeg rapportere om nok et framskritt. Kanskje ikke så spennende, men det er stort for meg. I dag har jeg vasket gulvet. Eller, ikke egentlig vasket, men tørrmoppet over. Og det trengtes. Og jeg er så stolt og fornøyd og glad.

Nå må jeg innrømme at jeg aldri i mitt liv har trodd at det å vaske og støvsuge skulle være noe jeg kom til å lengte etter å gjøre. Sånn i det store og hele har det vært en mer eller mindre sur plikt. Ikke det verste man gjør, men neimen ikke langt unna heller.

Men jeg må innrømme at det har ikke vært så stas å sitte med benet på en krakk og se på at svigermor har vasket gulvene mine. Selv om jeg har satt stor pris på at hun har gjort det (og mannen min, og sønnen min) så har det ikke føltes helt greit. Så dette var supert!

Da kan jeg melde om et nytt framskritt, eller egentlig to:

Det første er innendørs. Jeg har så vidt begynt å gå noen meter uten krykker. Det høres kanskje ikke så voldsomt spennende og fantastisk ut, men for meg er det et enormt framskritt. Det betyr at jeg for eksempel kan ta med meg en kopp te OG en liten skål til å legge den brukte teposen i, inn på stua, uten å måtte gå to turer.

Det andre er at jeg har begynt å øve på å gå ute uten krykker, men med staver. I dag klarte jeg å gå den aller korteste runden, sammen med mannen min. Han er, som tidligere nevnt, en tålmodig og snill fyr, som rusla runden med meg og prata hyggelig. Han gikk så sakte han overhodet klarte og jeg var andpusten og gjennomsvett. Du får ikke kondis av å sitte med foten på en krakk og strikke i tre måneder altså.

Fra tirsdag til torsdag var vi på familieferie i Trondheim. Det var høstferie, nemlig. Fredag dro mannen min og jeg tilbake for å kjøpe nye vinterdekk. Heldigvis er jeg veldig glad i bartebyen (til tross for at jeg kaller den bartebyen).

Min mann er en snill og tålmodig mann, og han ble med meg på tebutikken Te og Kaffehuset i Dronningens gate. Det finnes ikke så mange butikker som selger te i løsvekt lenger. Derfor må man benytte sjansen når man kommer i nærheten av en.

Jeg hadde gjort hjemmeleksene mine og sjekket ut nettsiden på forhånd. Og ut fra beskrivelser der, hadde jeg laget meg en liste over teer som jeg ville sjekke ut og kanskje kjøpe.

Når du går på krykker, blir alle veldig snille og hjelpsomme. Damen bak disken hentet tålmodig fram krukke etter krukke med lukteprøver av de ulike teene fra lista mi, og hun ble bare bildere etter hvert som jeg sa: “Den tar jeg!” “Den må jeg ha!” “Å, ja, den må være med!”

Vi gikk ut fra tebutikken med seks ulike typer te. Nå blir det noen uker med smaking. Jeg gleder meg!

“Når torsdag blir fredag, og søndag er mandag, da må man unne seg en mexikansk donut”.

(Forklaring: Lørdag er sabbaten, så da er alt stengt. Søndag er første dag i uka, og alle butikker er åpne igjen og folk går på skolen og på jobb. Derfor blir torsdag som fredag.)

Forrige uke fikk jeg begynne på jobb igjen. Litt. Jeg er delvis sykmeldt, så jeg jobber bare noen få timer hver dag.

Og det var helt fantastisk! Jeg fikk klem av elevene og noen av kollegene, og mange gode ord og “velkommen tilbake!” og “så fint å se deg her igjen!”

Noen ganger, når tidsklemma har klemt som verst, har jeg tenkt at det ville være deilig å ha god tid. Kunne sitte og strikke en helt vanlig tirsdags formiddag og slippe å haste rundt for å rekke jobb og kjøring hit og dit og trening og dyr og et sosialt liv i tillegg.

Men nå har jeg prøvd det, og tro meg, jeg foretrekker tidsklemma! Så fantastisk å våkne av vekkerklokka, tvinge seg trøtt ut på badet og lage matpakke! fordi jeg må ha niste med på jobb. Være til nytte, møte kolleger og prate fag.

Strikking er fint, men ikke i tre måneder uten å kunne gjøre noe annet.

Her skal de nygifte tilbringe bryllupsreisen. Klikk på linken og bla deg gjennom
bildene:

https://no.tripadvisor.com/Hotel_Review-g1968310-d12491181-Reviews-The_Setai_Sea_of_Galilee-Kinneret_Northern_District.html#photos;aggregationId=101&albumid=101&filter=7&ff=268612749

Så blir de stående, disse tre: Tro håp og kjærlighet. Men størst av alt er huslånet.

Et tv-program som går på NRK1 på onsdager. Nå har jeg sett på det to og en halv gang (den halve gangen sto det på, men jeg leste så jeg fulgte ikke så veldig godt med, derfor en halv gang). Og jeg blir litt, hva skal vi si, provosert? Litt frustrert i hvert fall.

Det jeg synes er problematisk, er at programlederen tydelig har bestemt seg på forhånd. NRK reklamerer med at han “skiller myter fra fakta”, men etter min mening mangler det et kritisk blikk her. Han har nemlig bestemt seg på forhånd, og så finner han folk som er enige med ham og spør dem. Så får de snakke og forklare hvorfor det er sånn og slik, mens han nikker og sier ja visst, og eventuelt skyter inn et spørsmål eller to.

Han finner selvsagt også noen folk som er uenige med seg, og også de får snakke, men, og det er greia som irriterer meg, her kommer de kritiske spørsmålene og kommentarene inn. Han er aldri kritisk mot de som er enige med ham, kun mot de som er uenige. Og derfor sitter jeg alltid igjen med en følelse av at her er det noe som mangler, dette er vanskelig å tro på og det blir tendensiøst.

La meg ta et par eksempler: I går handlet programmet om atomkraft som energikilde. Programlederen hevdet bestemt at dette var rent og uten forurensning, og at selv etter store katastrofer som Tsjernobyl så var dødstallene lave. Han hadde selvsagt funnet en forsker som sto fram og lo litt av disse mytene om at stråling skulle være så farlig, og hun forklarte at 90-95 mennesker hadde dødd på grunn av Tsjernobylulykken.

Og da tenker jeg at det hadde passet med et spørsmål her: Hvordan kan man vite det? For jeg tenker at hvis folk dør av kreft, la oss si 5 år eller 10 år etterpå, hvordan kan forskeren da skråsikkert slå fast at dette hadde ingenting med strålingen vedkommende ble utsatt for å gjøre. Personen ville uansett ha fått kreft og dødd, Tsjernobyl eller ikke. Og mitt poeng er at ingen kan vite hva som hadde skjedd hvis, og derfor blir det helt rart å stå og hevde at 90-95 mennesker døde etter denne ulykken, ikke flere.

I følge Store Norske Leksikon på nett (snl.no) så er det sparsomt med opplysninger om de ca 800 000 menneskene som deltok i opprydningen, men det antas at ca 15 000 av dem døde i løpet av ti år. I tillegg er det funnet en sterk økning i antall tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft blant de som ble boende i de områdene som ble underlagt restriksjoner.

Et annet eksempel: I det første programmet snakket han om spising av kjøtt i et miljøperspektiv. Konklusjonen hans ble at kuers promp forurenser så mye, at det er bedre å spise kjøtt fra dyr som lever på kraftfor enn grovfor. For eksempel kylling. Også her savner jeg et kritisk spørsmål: Hva med forurensningen som oppstår når kraftforet skal fraktes halve jorda rundt? Kraftforproduksjonen er soyabasert. Produksjon av soya er en like stor (hvis ikke større) trussel mot regnskogen som palmeoljeproduksjon. Hvorfor nevnes ikke dette?

Nå er dette blogginnlegget allerede alt for langt, så jeg skal snart avslutte. Jeg vil bare si at på grunn av den tendensiøse framstillingen så virker programmet langt mindre seriøst enn jeg skulle ønske, spesielt med en tittel som Folkeopplysningen. Det kan selvsagt hende at programlederen har rett i konklusjonene sine, men det er vanskelig å tro at han har tatt med alt i regnskapet når han ikke med et eneste ord nevner det jeg tenker på som problematisk. Ta det opp, forklar hvorfor det er feil, og vips, så er jeg overbevist. Men når han ikke gjør det, så tenker jeg automatisk at han har en annen agenda, menig å overbevise folk om at han har rett. Ikke bevise, men overbevise.