Livet på Skogen

Sommeren 2015 har vært våt og kald. Her er noen av mine tankerrundt dette.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du går tur med hunden, iført foret Bergansbukse, ulltrøye og ullgenser under allværsjakka, ullsokker i joggeskoene, og likevel fryser fordi du ikke tok på lue og votter.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du fyrer i ovnen, sitter inne med en kopp te og et pledd og titter ut på sju grader og regn.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du kikker på gradestokken, ser at det er tolv grader og forter deg å skifte til shorts. For det er jo tross alt et tosifret antall grader.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du larvarmeapparatet på bilen gå mens du er en snartur innom butikken. Og nei, jeg mener ikke aircondition for å holdebilen kjølig.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du har en rutine på å knuse isen på drikkevannsbøtta til lammet det første du gjør hver morgen. I juli.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du ikke har lagt bort ullundertøyet, ja ikke engang stappet det bakerst i skapet.

Denne sommeren har vært litt rar. Den begynte sent, for våren var iskald og nærmest ikke-eksisterende. Det tok lang tid før gresset ble grønt og snøen smeltet, og dermed ble det sent før vi kunne slippe sauene til fjells.

Vi pleier ofte å slippe sauene før skolen tar sommerferie, og så reiser vi på ferie. I år gikk ikke det. Nå er sauene sluppet, men onna er i gang og vi kan ikke reise bort.

Likevel har sommeren sine lyspunkter. Jeg er sosial og glad i å være sammen med folk, og vi har hatt masse besøk. Det er alltid hyggelig!

Denne helga har vi hatt folk ut og inn her hele tiden, og det har vært sene kvelder og tidlige morgener med prat og latter, kaffe og kaker. Hurra for sommeren! Da gjør det ikke så mye at regnet bøtter ned og gradestokken viser ti grader.

Jeg har fundert litt på om jeg skulle finne meg et nytt bloggnavn, for eksempel “bondekone” (men det er visst opptatt) eller kanskje “ingeniørfrue”, og så lage bloggen temmelig rosa, utlevere ungene mine og interiøret mitt og tjene en formue. Men så innser jeg at jeg ikke er en spesielt aktiv blogger, jeg er ikke god på utlevering heller. For jeg tenker alt for mye på hva ungene vil mene og føle hvis jeg tar bilder av dem når de er lei seg eller syke, og legger det ut på nett for all verden til å se.

Når det gjelder interiør er jeg temmelig håpløs. Hos oss er det litt arvet og mye Ikea. Pynteputene i sofaen matcher ikke ungenes og mitt antrekk, nei, de matcher ikke engang hverandre. En av putene er arv fra mannens bestemor. En annen har et av barna sydd til meg på skolen, omhyggelig håndsydd lappeteknikk med sekskanter. Resten sydde jeg selv i min “sy puter”-periode for, tja, femten, tjue år siden.

Et annet hinder er at jeg blander virkelighet og løgn når jeg skriver. Jeg har god fantasi, og brått kommer alle tankene ut gjennom fingrene og rett ned på tastaturet. Innimellom blir det jo litt morsomt, for jeg synes selv at jeg har god humor.

Dette innlegget skulle handle om bilkjøring. Jeg har hatt en uke bak rattet, og jeg kjenner at jeg er lykkelig over at jeg ikke jobber som yrkessjåfør. Her er en kort oversikt:

Fredag. Dalholen – Hamar, ca 23 mil

Lørdag: Hamar – Gardermoen – Hamar, ca 20 mil. (10 mil en vei, sa GPSen):

Søndag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.

Mandag: Dalholen – Trondheim – Dalholen, ca 40 mil.

Tirsdag: Dalholen – Hamar, samt litt kjøring til og fra byen, ca 27 mil.

Onsdag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.

Når jeg legger sammen dette får jeg ca 156mil. På 6 dager. Og jeg har en veldig god bil, men likevel er jeg glad jeg ikke er yrkessjåfør.

Godt nyttår!

Det var snøvær i bygda. Tett, med vind, så det føk snø rundt i alle retninger. Mannen og jeg var på butikken, og jeg hadde bestemt meg for å gå innom stedets sportsbutikk. Jeg hadde nemlig fått to gavekort derfra til jul, og jeg trengte virkelig en ny skibukse. Som tenkt så gjort.

Jeg tråkket rundt i butikken en god stund uten å se en eneste skibukse. Til slutt henvendte jeg meg til mannen bak disken: “Har dere noen skibukser jeg kunne se på? Hvor henger de?”
Han så smilende på meg og pekte på stativet rett ved siden av meg. “Noe sånt som de som henger der kanskje…?”

Joda, det var sånne jeg mente. Litt pinlig, spesielt med tanke på at jeg hadde sirklet rundt akkurat det stativet en stund, men pytt pytt. Jeg fant en skibukse som så akkurat ut som jeg hadde tenkt meg. Selv prislappen likte jeg. Gledesstrålende tok jeg den med inn i prøverommet.

Prøverommet var bittelite. Ca 1 kvadratmeter gulvflate. I hjørnet hadde de satt en stol, riktignok en liten stol, og dette reduserte den tilgjengelige gulvflaten enda mer. Jeg hengte skibuksa på en knagg på veggen og tok av meg jakka. Den hengte jeg over stolen, for det var ikke andre plasser å gjøre av den. Så tok jeg av meg skoene, det må man jo når man skal bukser av og på.

Dermed oppdaget jeg problemet. Snøen som fortsatt hang på skoene mine falt av litt og litt. Gilvet i prøverommet var dekket av små snøflekker og vann. Ikke hele gulvet, men flekkene var over alt. Og den tilgjengelige gulvflaten var ikke stor nok til at jeg kunne klare å unngå å tørke opp. Med sokkene mine. Jeg stilte meg så lamgt inn i hjørnet jeg kunne komme, på tå for å minimere den plassen føttene mine trengte på gulvet, og strakte meg etter skibuksen. Med mye strev fikk jeg den på.

Prøv selv: Still deg i et hjørne, så tett inntil veggen du kan komme. Du må stå på tå med føttene lamgt inn i hjørnet. Så bøyer du deg litt fra og vrir kroppen nitti grader mot høyre mens du strekker hånda opp for å ta tak i en bukse som henger der. Hvis du fortsatt står oppreist, kan du nå prøve å ta buksa på deg mens du står der i hjørnet. På tå.

Jeg fikk det til. Men jeg ble våt på sokkene og endte med å stå midt i prøverommet og tørke gulvet med føttene. Og ja, jeg har kjøpt meg ny skibukse.

God jul til alle som måtte snuble innom denne bloggen!

I dag var det -23 grader på jobb, så jeg satte i motorvarmeren da jeg kom dit. Jepp, jeg kjørte gammel Honda. Og nå har jeg kjørt Honda såpass mye at jeg har sluttet å skru på vindusviskerne i stedet for å sette bilen i gir. Men med en slik Honda skjer det av og til at bensinmåleren kryper ned mot null. Eller E, som det står. I dag, på vei hjem, innså jeg at jeg måtte fylle bensin.

Elbilen må fylles oftere, men den fyller vi hjemme. Da setter vi i kontakta når vi har parkert i garasjen, og så fikser bilen resten selv. Jeg kan for eksempel spise middag, rette mattebøker eller sove mens bilen fylles opp. Helt alene.

Jeg svingte inn på vår lokale bensinstasjon og stoppet Hondaen. Gradestokken viste -20,4. Juhu. Men jeg hadde boblejakke og hjemmestrikkede ullvotter, og jeg har til og med lappet hullet på tommelen så jeg regnet med at dette ville gå fint.

Det var en kald opplevelse. Finnes det egentlig noe kaldere enn pistolen på en bensinpumpe? Jeg vet ikke om noe, i hvert fall. Kulden krøp inn i fingrene gjennom vottene og jeg frøs så jeg skalv. Bilen svelget unna bensin, men omsider var den full. Jeg gikk litt stivt inn for å betale. Stivt fordi buksa var blitt iskald og det gjorde vondt når den kom innpå huden på beina.

Jeg skalv sånn på fingrene at jeg hadde problemer med å taste koden på kortautomaten. Men jeg fikk det da til. Jeg prøvde hardt å ikke fokusere på alt de selger inne på en bensinstasjon som er akk-så-fristende men samtidig fryktelig-usunt-og-dyrt. Sjokolade, potetgull og brus.

Jeg festet blikket i gulvet og beveget meg ut igjen. Bilen hadde rukket å bli iskald, for det er nemlig sånn at varmeapparatet ikke kan gå når motoren er avslått. Og jepp, motoren må slås av når man fyller bensin.

Nå er jeg hjemme igjen og sitter like ved vedovnen. I garasjen står en liten gammel Honda med full tank.

Etter en veldig koselig tur til Kristiansand i høstferien satte jeg meg ned og skrev et brev. Et godt, gammeldags brev. Skrevet med kulepenn på gammeldags papir. Ruteark, siden jeg ikke hadde brevpapir.

I gamle dager, da jeg var ung, fikk vi av og til brevpost til jul og bursdag. Brevpost, det var da en eske eller mappe som inneholdt ark og konvolutter. Begge deler var gjerne i pastellfarger, og med kule eller søte mønster på. Og ofte et lite bilde i hjørnet på arkene, og det samme bildet i et hjørne utenpå konvolutten. Disse settene var ment for brevskriving. Og vi brukte dem til det.

Jeg skrev seriøst mye brev da jeg var barn og ungdom. Og i begynnelsen av voksenlivet. Jeg hadde brevvenner, alle hadde det. Mennesker vi aldri møtte, men bare brevvekslet med. Jeg skrev altså et brev og fortalte litt om meg selv og hva jeg opplevde i livet mitt, klaget litt over leksene og sånn, og så klistret jeg på et frimerke og sendte brevet avgårde. Deretter ventet jeg en uke eller to før jeg fikk svar.

Jeg satt selvsagt ikke og stirret på postkassa i ei uke eller to. Jeg holdt på med de vanlige tingene, skole, lekser, fritidsaktiviteter og venner. Når brevet fra min ukjente venn kom, leste jeg det nøye. Gjerne flere ganger. Så var det å sette seg ned og skrive et svar.

Da jeg flyttet fra hjembygda og hit til dette stedet som nå er mitt hjem, skrev jeg også brev. Til både slekt og venner. Jeg husker at mormoren min hadde en snirklete løkkeskrift som nesten liknet på kniplinger. Og hun skrev “mig”og “dig”. Skikkelig gammel rettskriving.

Det hender jeg forteller barna mine om dette konseptet med brevvenner. Da bare stirrer de på meg og rister litt på hodet. Jeg ser det i øynene deres hva de tenker. Vente 14 dager på svar? Nå for tiden er det knapt noen som venter 14 minutter engang.

Det hender jeg føler meg skikkelig gammel. Og hun het Anne og bodde i Stavanger, brevvennnen min som jeg ikke kjente.

Inspirert av alle disse gruppene på Facebook: “Du vet du er fra (sett inn stedsnavn) når…”

Jeg tok den gamle Hondaen på butikken, den med bensinmotor og manuelt gir. Litt av en overgang etter å ha kjørt elbil uten gir i måneder. Så her er min liste:

Du vet du er en Teslasjåfør når du skal parkere på butikken og dytter og dytter på spaken til vindusviskerne. Ingenting skjer, og du lurer på hvorfor i huleste det ikke står P (for park) i displayet (som for øvrig ikke finnes på denne bilen).

Du vet du er en Teslasjåfør når du skal dra fra butikken, men i stedet for å sette bilen i første gir slår du på vindusviskerne og så sitter du der og lurer på hvorfor ikke bilen vil kjøre snart.

Du vet du er en Teslasjåfør når du nærmer deg avkjørselen fra fylkesveien, og i stedet for å bremse slipper du bare gassen. Og så sitter du der og lurer på hvorfor i huleste bilen fortsetter med tilnærmet samme hastighet, før du innser at du faktisk må bruke bremsen. Og i forfjamselsen glemmer du å trø inn kløtsjen så når du har fått svingt av fylkesveien kommer du ikke lenger…