Livet på Skogen

Før jul hadde vi et kurs på jobb. Det handlet om skriving, logisk nok egentlig, siden dette er vårt satsingsområde for tiden. Så fikk vi, som vi ofte får på kurs for lærere, en praktisk oppgave. Vi skulle skrive selv. Vi fikk utdelt en modelltekst, et avsnitt fra en bokanalyse. Boka modellteksten handlet om, heter Doppler og er skrevet av Erlend Loe. Så skulle vi tenke på en bok og skrive et avsnitt tilsvarende det vi hadde fått utdelt.

Og det var ekstremt frustrerende! Ikke fordi, som damen sa, “det er vanskelig å skrive”. Nei, jeg synes ikke det er vanskelig å skrive. Jeg skriver mye, også for å kose meg. Jeg har en minnepinne nesten full av diverse skriverier. Hvis jeg ikke finner akkurat den boken jeg vil lese,skriver jeg den sjøl. Så det er greit å skrive. Frustrasjonen handlet om at jeg ikke hadde boken tilgjengelig. Egentlig skulle vi henvise til sidetall og kapitler, og oppgi forfatter. Den andre delen av det handlet om tid. Vi får aldri nok tid til slike oppgaver på kurs. Vi rekker ikke å gjøre det godt nok. Det skal gå kjempefort.

Og jeg har ikke klart å komme over det. Derfor presenterer jeg nå mitt avsnitt, fra kurs i november. Først litt bakgrunnsopplysninger om boken. Jeg valgte Fredagsstrikkeklubben (ikke, som en kollega spørrende utbrøt, Fredagsstrippeklubben) av Kate Jacobs. (Nå vet jeg forfatterens navn, jeg har boka her og kan sjekke!)

Kremt, kremt.

Georgia fremstår som en sympatisk hovedperson. Leserne liker henne på grunn av måten hun er beskrevet på. Jeg er kanskje ikke helt enig i alle avgjørelser hun tar, men jeg forstår hvorfor hun handler som hun gjør. Og det er ingen tvil om at Georgia prøver å gjøre så godt hun kan for datteren. Innvendingene jeg har, handler mest om hvordan hun takler James’ hjemkomst. Likevel forstår jeg dette også. Han behandlet henne dårlig og oppførte seg som en skikkelig drittsekk da hun var gravid. Georgia fremstår ellers som en person som er opptatt av å ta seg av andre og være inkluderende. Se bare på hvordan hun tar imot Darwin. Det er i all hovedsak Georgias fortjeneste at Darwin blir inkludert og får et sosialt liv, komplett med ekte vennskap.

Det var altfor denne gangen. Jeg har skrevet avsnittet mitt, og er fornøyd med det.

Ønsker alle et riktig godt nyttår!

På oppfordring legger jeg ut ønskeliste.

Veske (Ingar, spør Anja hvis du ikke skjønner hva jeg mener).

Ulldyne, eller dundyne.

Pysj, Moods of Norway.

Sjokolade.

Ullsokker.

Lue. Tynn, lett skilue, som sitter godt over ørene.

Votter, gjerne Hestra. Med fast for.

Det var dette jeg kom på i dag. Fortsettelse følger. Kanskje…

Jeg er mørkredd. Har vært det siden barndommen.

En annen sak (som henger litt sammen med det å være mørkredd) er at jeg liker å se på litt, hva skal man kalle det? Rare tv-programmer. Kanaler som TLC (romantikk og pene kjoler) funker fint. Det skremmer meg ikke. Men H2 som jeg også ser på… H’en står for History, og den første gangen jeg zappet meg innom kanaler tenkte jeg at jeg skulle få se programmer om gamle dager, vikinger og mayaindianere og ruiner og slikt.

Nå er det ikke helt sånn på den kanalen. De sender ut mye rart, og kanskje det rareste (men bare kanskje) er et program som heter Ancient Aliens. Det handler om en teori om at jorden i gamle dager fikk besøk av vesener fra verdensrommet. I tillegg til å legge fram rare teorier og “beviser” for dette, hevdet de også i programmet at disse romvesenene hadde paret seg med mennesker.

Resultatet av disse seksuelle forholdene var barn, selvsagt. De snakket om to typer barn: Stjernebarna, med en høyt utviklet intelligens og en enorm godhet og kjærlighet. Disse skal redde jorden.

Så var det den andre typen: Svartøyde barn. Disse barna var ikke snille og skal ikke redde jorden. De banker på døra di og spør om å få et glass vann eller låne telefonen. Slipper du dem inn, stjeler de sjelen din. De ser ut som vanlige barn, med ett unntak: De har helt svarte øyne. Pupillen, iris og det hvite i øynene var helt svart. De viste selvsagt film av dette.

Og jeg blir redd. Jeg gikk tur med bikkja. Det er november og mørkt. Så med refleksvest og hodelykt tusla vi i veg. Oppi bakkene her så jeg et glimt av refleks. Så jeg ropte (litt svakt og skjelvende): Hallo? Men jeg fikk ikke svar. Og vedkommende med refleks sto helt stille, og jeg hadde ikke briller på så jeg så ikke så godt.

Jeg tok bikkja og løp. Jeg er ikke modig. Jeg er temmelig mørkredd. Vi løp hjemover. Eller, det er nå en sannhet med modifikasjoner. Jeg er den stolte eier av en hanhund, og hver gang jeg ser et tre eller en busk eller en stolpe så ser han en do. Så det stoppes og tisses. Igjen og igjen.

Hjem kom vi. Nakkehårene strittet og jeg fantaserte om svartøyde barn som skulle stjele sjelen min.Ja, jeg vet. Jeg synes også det høres tåpelig ut. Men det er fordi jeg sitter inne i stua mi og skriver dette. Med lyset på.

Noen dager senere kjørte jeg samme vei i dagslys. Nå vet jeg hva jeg så. En hytteeier har satt opp en stolpe med husnummerskilt på…

Jeg har visst så vidt nevnt det før her på bloggen: Jeg er lærer. Jeg jobber på småtrinnet, altså med de minste elevene i skolen. De som går i 1. til 4. klasse. De er bare seks år når de begynner på skolen. Noen er faktisk bare fem og et halvt. Og det er klart at etter noen år i denne bransjen blir jeg litt preget.

Det er helt naturlig for meg å hjelpe til med å knyte sko og stenge glidelåser. Vanligvis er jeg flink til å skille mellom jobb og fritid, men dersom du besøker meg skal du ikke se helt bort fra at jeg, men du kler på deg for å gå igjen, har fått alle klærne på barnet ditt. Inkludert glidelås på jakka, skolisser og vottene dratt godt over jakkeermet.

Spør du om å få låne toalettet kan det hende det glipper ut av meg: “Ja, selvsagt. Bortest i gangen. Husk å vaske hendene da.” Jeg mener ikke noe vondt med det.

Når vi snakker sammen, synes du kanskje jeg er overtydelig. Jeg er vant til å tenke nøye gjennom alt jeg sier, og formulere meg slik at 15-20 barn i alderen seks til ni år skal forstå poenget. Med en gang. Derfor tar jeg det grundig med en gang. Erfaringen har lært meg at dersom det på noen mulig måte kan misforstås, blir det misforstått. Og det så til de grader.

Men når vi ser litt forbi dette, hva skal jeg kalle det? Miljøskader? Så er jeg en snill og hyggelig dame. Joda, gjeterhundinstinktet er på plass det. Går vi på tur sammen, passer jeg på at jeg alltid er bakerst for å holde oversikt. Jeg kan gå ved siden av deg, altså, men aldri foran. Beklager dette.

Noen sier at klær skaper folk. Det stemmer ikke. Jobb skaper folk. I hvert fall personlighetstyper.

Jeg leste en artikkel på klikk.no som fikk meg til å tenke litt, men jeg tenkte kanskje litt annerledes på dette enn journalisten ville ha meg til å gjøre.

Hun skrev om at dagens barn er blitt så passive og tilbringer masse tid foran en skjerm. Fritiden er ikke lenger synonymt med frileik med naboungene, men SFO og organiserte aktiviteter. Unger kjøres og hentes, og foreldrene står på sidelinjen og heier selv på en helt vanlig fotballtrening en helt vanlig, grå mandag i oktober.

Da jeg var barn, for en evighet siden, syklet vi til trening og fritidsaktiviteter. Hadde det dukket opp en mamma eller en pappa på sidelinjen hadde vi trodd det hadde klikka for vedkommende.

I dag må du, som forelder, stille opp på alt slikt, ellers er du en dårlig mor eller far.

Jeg sporer av. Må prøve å dra meg tilbake på sporet. Skal vi se, jo, det handlet om Halloween. Klikk-journalisten skrev at hun syntes det var fint at barna planla utkledning og la vekk skjermene sine en stund, og det er jeg enig i.

På Klikk og også andre nettsteder, har jeg lest gjentatte oppfordringer fra voksne om å ta godt i mot barna, vær hyggelig, del ut godterier. Jo da, men hvorfor skal ikke ungene få oppleve en sur voksen som slenger igjen døra rett foran nesen på dem? Er ikke det også en del av det å vokse opp? Å lære at ikke alle voksne står klar med godteskåla på ditt minste vink. Å få erfare at det du synes er morsomt, faktisk ikke er det for alle. Å lære at du ikke er universets midtpunkt.

I min barndom fantes ikke Halloween. Jeg husker jeg leste om det i en Donald-historie en gang, men jeg greide ikke helt å relatere meg til disse merkelige greiene. I stedet gikk vi julebukk. Og ganske riktig, noen steder ble vi bedt inn og fikk godterier. Vanligvis julekaker eller en mandarin. En sjelden gang en sjokoladebit fra en allerede åpnet konfekteske. Andre ganger ble vi blankt avvist på trappa. De som så at det sto julebukker på trappa, smelte døra igjen rett for nesen på oss og vi kunne høre at de vred nøkkelen om i låsen. Da var det å gå videre til neste hus, mens vi småfniste litt av de rare folka i nummer fjorten som var redde! for julebukker. Det var jo bare oss, og vi visste godt at vi ikke var farlige. Med årene lærte vi hvilke hus vi kunne gå til og bli tatt godt imot, og hvilke hus vi like gjerne kunne hoppe over.

Dagens barn skal for all del ikke oppleve noe slikt. Får de døra smelt igjen foran seg på Halloween kan de få livslange traumer, virker det som. Det skrives både her og der om kjipe voksne som ikke unner barn å ha det gøy, og ta for all del godt imot MITT barn da, ellers blir han/hun så lei seg.

Bare sånn for å ha sagt det: Jeg liker Halloween. Jeg baker kaker, kjøper godteri og inviterer hele klassen til ungene mine til Halloweenfest. Kommer det noen på døra, så får de godteri. Men det kommer ingen på døra, for vi bor oppe i en bakke og langt unna naboer. Likevel tenker jeg at ungene også må lære seg at de i nummer fjorten smeller igjen døra rett for nesen på utkledde monstre, og at det faktisk ikke er verken farlig eller traumatiserende.

Vi oppdrar en generasjon som forventer applaus og jubel og full støtte fra omgivelsene for omtrent alt de gjør. Jeg tror ikke det er bra. Jeg tror unger også trenger litt motstand. De trenger å erfare at det finnes kjipe voksne. De trenger å erfare at ikke alt de gjør er overveldende fullstendig fantastisk hele tiden. For hvordan skal de greie å tåle litt motstand senere i livet, når curlingforeldrene gjennom hele deres oppvekst koster unna hvert minste lille hinder på deres bane, slik at de skal kunne gli uhindret gjennom livet?

Da jeg var 7 år, begynte jeg på skolen. Vi fikk lekser fra første dag, og det var ofte å tegne noe eller lage border. Jeg husker godt en lekse. Vi skulle tegne en blomst, og den skulle selvsagt fargelegges. Jeg tegnet en blomst som sto i en potte, komplett med blomsterpotte altså, og var strålende fornøyd med meg selv. Og så skjedde det jeg aldri har glemt: Min mor hevdet at denne blomsten skulle ha BRUN stilk. For sånne blomster hadde ikke grønne stilker, nemlig!

Meget motvillig farget jeg stilken brun, i stedet for grønn. Og jeg fikk ros av læreren, og et lite klistremerke i boka. Men jeg var liksom ikke helt fornøyd. Jeg ville så gjerne farge den stilken grønn!

Moren min jobbet i blomsterbutikk, så hun visste helt sikkert hva hun snakket om.

i voksen alder har jeg tatt opp en ny hobby: Fargelegging for voksne. Jepp, det finnes faktisk egen bøker, fargeleggingsbøker for voksne. Jeg har kjøpt en bok, og tusjer. Jeg var litt streng mot meg selv, og i stedet for å bare begynne på det bildet jeg likte best, bestemte jeg at jeg skulle begynne på side 1 og jobbe meg side for side utover i boka. Og nå har jeg kommet til side 7, og der var det et mylder av sommerfugler og blomster arrangert i en sirkel.

Gjett hva jeg begynte med? Jeg farget ALLE stilkene grønne!

I går fikk vi Motor. Altså bladet Motor. Vi er nemlig NAF-medlemmer med veihjelp (noe vi har hatt god bruk for), og da følger abonnement på bladet Motor med.

På framsida sto det at bladets journalister hadde testet Norges bestselgende biler. Det var blant andre Tesla og Nissan Leaf. Samt en hybrid-Golf og Toyota.

Har noen fått med seg at jeg kjører Tesla og er blodfan? Ikke? Vel, vi har Tesla. Jeg er blodfan. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan tåle noe som helst kritikk av den bilen, så sant det er saklig. Men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at NAF har en eller agenda mot Tesla.

Nissan Leaf fikk kun positiv omtale, både på kjøreegenskaper og plass og det meste ellers. Tesla fikk også positiv omtale, men i slutten av hvert eneste avsnitt hadde de slengt på et “men”. Og der kom grumset. Lang rekkevidde, det er supert, blablbla, MEN det tar lang tid å lade. Hallo?

Når vi er på langtur kjører vi innom superladere. Der strekker vi litt på bena, går på do eller tar en matbit. Det tar fra fem til tjue minutter å lade opp, litt avhengig av hvor langt det er igjen til målet.

Når vi er på mindre lange turer, for eksempel hjem til mine foreldre, kjører vi til døra og setter i kontakta og lar den stå over natta. Faren min har en 10 amperes sikring ute, til motorvarmere. Da blir ladetiden lang, men bilen skal uansett bare stå der.

NAF har hele tiden vært negative til Tesla. Det virker som om de aldri kan si noe positivt uten å “balansere” det mot noe negativt.

Tidligere har jeg lagt merke til at spesielt en av bladets journalister, hvis navn ikke skal nevnes, har vært ekstremt negativt. Ved en tidligere test la han stor vekt på at dersom man ved et uhell kom borti og slo av traction control på vinterføre ville denne bilen bli livsfarlig. Jaha, dersom du ved et rent uhell skulle komme borti knappen Controls, deretter knappen Driving, Settings, Traction Control off (som for øvrig er en glidebryter, det holder ikke å komme borti, du må aktivt dra den til siden), for så bekrefte valget (bilen spør “Er du helt sikker?”), ja da ville du miste all kontroll på glatta.

Tidligere kjørte vi en Citröen. På den holdt det å trykke EN gang på en fysisk knapp, s slo du av traction Control. Du ble ikke engang bedt om å bekrefte valget. Det var aldri noen journalister som kommenterte dette.

Jeg sitter igjen og er litt lei meg, men mest irritert. Hvorfor i #&^% skal de være så konservative? Utslipp og forurensing tilsier at vi MÅ over på renere transport, og i Norge er elektrisiteten ren. Tesla er i tillegg verdens sikreste bil . Den er så sikker at den ødela krasjtesteutstyret… Skriver de om det? Niks. Skriver de om den gode følelsen du har av å kunne kjøre elektrisk, uten utslipp, i en bil med god nok rekkevidde til at en tur Folldal-Hamar-Folldal går helt uten å legge inn overnattinger og rekkeviddeangst? Nei.

Testens vinner? Golfen. En hybrid. Med en elmotor med rekkevidde på fire mil (på en god dag). Noe som fikk journalistene til å juble høyt over “ingen rekkeviddeangst” og “lave utslipp”.

Newsflash: Norge er et av de land i verden hvor det selges flest elbiler, i forhold til innbyggertallet. Det handler om de politiske insentivene. Altså lokkemidlene for å få folk til å velge elektrisk. NAF er medlemmenes organisasjon. De representerer ikke oss Teslaeiere så veldig godt, synes jeg.

Og siden jeg er så godt i gang med å tømme ut irritasjonen (og det sikkert er omtrent null lesere på denne bloggen), så vil jeg ta med en ting til. I kommentarfeltet på Facebook (ikke min Facebookkonto, men en FB-venns) leste jeg de rareste påstander. “Styr unna elbil, for snart er det nok slutt på disse fordelene og hvordan blir det da?” Hæ? Hvordan blir hva? Selv om du plutselig skulle måtte betale bompenger eller ikke får kjøre i kollektivfeltet (som ikke finnes der disse folka bor uansett), så har du fortsatt en bil som er god å kjøre og er rimelig i drift. En annen kommentar lød “styr unna elbil, for du vil vel ha en bil som er varm om vinteren”. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hva med å sette seg inn i sakene før de uttaler seg? Elbiler, i hvert fall Tesla, varmes opp av en varmepumpe. Det er enkelt forklart, men omtrent riktig. Den er ikke avhengig av en motor som drives av fossilt drivstoff og må bli varm først. Den avgir varme fra første sekund. I tillegg kan du legge inn en app på telefonen, og med et par tastetrykk kan du starte varmeapparatet ti minutter før du går fra jobb. Da kommer du ut til en varm og isfri bil. Det gjorde jeg i vinter, og fikk misunnelige blikk fra mine kolleger.

Som en avslutning vil jeg komme med en oppfordring til meg selv, der jeg vrir på ordene til en kjent mann som levde for omtrent to tusen år siden: Tilgi dem, de vet ikke hva de snakker om.

Jeg skal prøve.

Jeg bor på bygda. Ja, jeg vet at jeg gjentar det til det kjedsommelige, men sånn er det nå engang. Da jeg flyttet hit, på begynnelsen av 1990-tallet, var riksveien litt dårlig. Så Statens vegvesen skulle utbedre den. Det i seg selv er jo nesten utrolig, men på den tiden hendte det faktisk at de fikset opp en hel vei, og ikke bare delstrekninger eller lappet hull. Et eller annet sted på veien (hehe) ble det samtidig bestemt at veien skulle gjøres smalere. Den mistet gulstripa og de heltrukne hvite kantlinjene. Vi endte opp med en riksvei (som etter hvert ble fylkesvei)uten gulstripe og med stiplede kantlinjer.

Det kjører stadig mer tungtrafikk gjennom bygda vår. Sjåfører på vei nordover, spesielt de utenlandske, kjører etter GPS. Veien gjennom bygda vår er kortere enn å følge E6 hele veien. Dessverre havner de da samtidig i bratte bakker, både opp og ned, og på smale, dårlige veier. Som stadig blir dårligere, fordi de ikke er dimensjonert for tungtrafikken.

Jeg skulle ikke snakke om tungtrafikken. Jeg ville snakke om alle de andre. De som kjører personbil. Ikke de som bor her, de er kjent på veien og vet godt hvor de kan kjøre forbi. (Ikke minst hvor de ikke kan kjøre forbi.) Og nøyaktig hvor langt ut mot grøfta de kan og må legge seg for å gi møtende trafikk plass.

Turistene forstår ikke dette. Verken de som er på gjennomreise eller de som er på ferie her.

Jeg har begynt på jobb igjen. På vei hjem møtte jeg en og annen bil. Dette er helt normalt. To av dem lå omtrent midt i veien. Den ene gjorde ikke mine til å vike ut til siden. (Og når jeg lenger oppe skriver at veien vår er SMAL, da overdrev jeg ikke.) Bilen lå godt over en halvmeter fra grøftekanten, og det innebar at den var godt over på min side av veien.

Jeg blir redd av slikt. Jeg tenker på mine valgmuligheter. I dette tilfellet fant jeg ut at jeg hadde to: Enten kjøre i grøfta eller frontkollidere.

Folkens, når dere kjører på landevei, smal og svingete landevei. Legg dere ut til siden. La møtende trafikk få litt plass! Halve veien er passe.

Hva jeg gjorde?

Jeg valgte ingen av alternativene. Jeg bremset hardt, og i sakte fart krøp jeg sålangt ut på kanten som overhodet mulig. Den møtende bilen vek omtrent ti centimeter, så det gikk med et nødskrik.