Livet på Skogen

Den første helga i vinterferien var vi i Hamar. Det var mammutsalg på bokhandlene, og jeg kjøpte meg en ny bok: Prosjekt Rosie av Graeme Simsion.

Boken handler om Don Tillman, bokens jeg-person. Han er assisterende professor på et universitet i Melbourne, Australia. Han er sosialt utilpass, 39 år og ungkar. Handlingen i boken spinner rundt Dons Koneprosjekt. Han utarbeider et 16 siders spørreskjema som han legger ut på internett og også deler ut til kvinner han treffer i virkeligheten. Målet er å finne en kvinne han kan gifte seg med.

Don har ganske spesifikke krav til en kvinne. Men så møter han Rosie. Hun er alt han ikke vil ha: Barpike, hun røyker, drikker (det gjør for øvrig også Don. I store mengder), og hun er kronisk for sent ute til alt. Don slår tidlig fast at Rosie er uaktuell for Koneprosjektet, likevel greier han ikke å holde seg unna henne.

Jeg likte boken veldig godt. Som jeg tidligere har nevnt på bloggen, er jeg fan av en tv-serie som heter The Big Bang Theory. Don minner veldig om en av hovedkarakterene i denne serien, Sheldon. Sosialt inkompetent, meget intelligent men med liten evne til å forstå andre mennesker og sosiale koder.

En humoristisk og lett bok. Jeg leste den ut på tre dager, deretter begynte jeg umiddelbart på nytt. Så jeg leste den to ganger på seks dager.

Da er det vinterferie, og nå er allerede uka halvveis over. Eller kanskje litt mer, det er jo allerede torsdag.

Vi startet vinterferien med shopping i Hamar. Delvis (og kanskje mest) på CC Stadion og så en del på Løiten Lys. Det fine med jenteturer er at alle er mer eller mindre enige om prioriteringen og butikkene. Vi delte oss i to grupper da, Anja og jeg gikk sammen og Astrid og Ella Marie gikk sammen. Så møttes vi til lunsj, før vi delte oss og gikk mer på shopping.

Jeg gikk litt amok på Løiten Lys. Brukte nokså mye penger der… Det er lurt å reise dit like etter lønningsdag, for det blir fort dyrt. Men nå har jeg handlet lys til påske og utover våren.

Så har hele familien unntatt Ingar gått gjennom en skikkelig forkjølelse. Vi er visst på bedringens vei, og det er fint for i morgen er det kabaret. Janitsjarens årlige kabaret, med musikk, sang og gjøglerier. Og ikke minst mat! Det gleder vi oss til.

Så blir det forhåpentligvis en skitur eller to i helga, før det blir hele tre! uker på jobb. Og så kommer påsken.

I morgen skal vi ha karneval. Med “vi” mener jeg de yngste klassene på skolen. Vi stiller i kostyme fra morgenen av, og gjennomfører norsk- og mattetimer utkledd. Dette gjorde vi i fjor også, og ettersom jeg jobber med de yngste barna hadde de kledd seg ut alle sammen. Også jeg, naturligvis. Man er da et godt eksempel og viser at dette ikke er farlig og flaut på noe vis.

Og jeg synes faktisk ikke det er flaut. Jeg går gjerne utkledd på jobb. Jeg tar det ikke så tungt om kollegene på ungdomstrinnet trekker litt på smilebåndet i skjul. (Men det gjør de ikke, for de har også av og til utkledningsdager og stiller i kostymer. I høsthalvåret kom de utkledd som Disneyfigurer, hele gjengen.)

Jeg skal være cowboy. Ikke så kreativt, kanskje. Spesielt med tanke på at i fjor var jeg…

Cowboy. Men det er enkelt å fikse det. Jeg har dongeribukser i skapet. Jeg låner ei rutete skjorte av mannen min. Og prikken over i’en er chapsene mine.

Vet du ikke hva chaps er? Jeg kjøpte mine første chaps da jeg var ca 16 år. Det er en slags overtrekksbukse av lær. Riktignok er det bare buksebein, holdt oppe av et belte i livet. De jeg kjøpte i ungdommen var brune, og jeg elsket dem. De holdt meg varm når jeg var ute og red om vinteren. Men jeg var syltynn som barn og ungdom, så de ble for små. Jeg arvet dem bort til en nabo som liker å ri.

Jeg ville kjøpe meg nye, men fant ingen som kostet under 5000 kroner. Og det var litt mye. Så jeg satte tenåringsdatteren på saken, og hun fant! Disse er svarte, med frynser, og kostet godt under tusenlappen. Så i morgen kommer cowboyen Marianne på jobb.

Og når dagen er over, skal vi ha vinterferie! Hurra! Da drar jeg, tenåringen og tenåringens venninne til Hamar. Og der skal vi møte eldstejenta! Som student langt unna er det sjelden hun kommer hjem, så dette gleder vi oss til.

I morgen er det karneval. Og etterpå er det vinterferie.

Jeg er ikke den modigste dama i verden. Jeg er ei pingle, som en elev en gang sa til meg da jeg nektet ham å hoppe fra timeteren i Ankerskogen. Han ble kommandert helt ned til femmeteren. Ikke engang sju og en halv fikk han lov til. “Pingle!” freste han da han gikk opp fra bassenget etter hoppet. Det var en avsporing.

Jeg er mørkredd, noe som er smått upraktisk her jeg bor. Uten gatelys, med skog på alle kanter (det blir ikke noe lysere av det) og meden hund jeg må ut og gå tur med selv om det er svart som i en sekk ute klokka fire. Og det er det jo i desember.

Jeg er også, som anekdoten i første avsnitt skulle illustrere, engstelig for elevenes sikkerhet. Jeg har en tendens til å be dem være forsiktige og ikke klatre riktig så høyt. Det hender de rister litt på hodet av meg når de stolt forteller at de har hoppet i K17 og jeg blir imponert over at de virkelig tør.

Det er mye som er skummelt her i verden. Jeg synes det er skummelt å reise alene, når jeg skal langt. For eksempel alene til Bergen på kurs. Eller aggressive tiggere i Oslo. Slik kan jeg fortsette ganske lenge.

Men det finnes en trøst her i verden: Det at jeg ikke er alene om å være redd. Så det hender at noen sier de gruer seg til et eller annet, og jeg tenker: “Hurra! Det er ikke bare meg!” Selvsagt sier jeg ikke det, men kommer heller med en trøstende bemerkning. Men inni meg er jeg glad, fordi det hjelper å vite at det er flere enn meg som er liten og redd og rett og slett litt feig.

Og i dag fikk jeg en enda større trøst: Selv de tøffeste av de tøffe har sine ting de er redde for. Keanu Reeves (han med alle filmene, Speed og Matrix og flere) er mørkredd! Jeg er ikke alene om å være mørkredd, den dummeste redselen av alle. For det er ikke farlig, det er bare mørkt, og det er ikke noe annerledes enn når det er lyst, bare mørkere. Men det er god trøst å vite at Keanu Reeves også er mørkredd!

Og så har jeg funnet ut noe enda mer oppsiktsvekkende: Brad Pitt, jepp, han, er redd for å rygge med bil. Hvis han kjører forbi en innkjørsel så kjører han heller en ekstra runde rundt byen enn å rygge 50 meter. Og det var en enda bedre trøst enn at Keanu Reeves er mørkredd, for jeg er ikke redd for å rygge! Jeg kan rygge 50 meter tilbake hvis jeg kjører forbi en innkjørsel. Jeg kan ryggeparkere (og jeg gjør det ofte) og det hender jeg rygger inn i garasjen hvis jeg ikke skal bruke motorvarmer.

Så det er meg: Modigste dama i bygda. Modigere enn Brad Pitt!

Vekkerklokka piper noe grassat og jeg slenger armen ut og klasker til den. Heldigvis blir den stille av det, men jeg vet at det bare er for en liten stund. Mannen står opp og går på badet, og jeg slumrer noen minutter til før det er min tur.

Klokka piper igjen og nå er det ingen bønn. Jeg sjangler ut på badet, hutrende på det iskalde soveromsgulvet. Heldigvis er badgulvet godt og varmt, og ettersom klærne mine ligger på badet er de også varme. Jepp, jeg finner fram klær kvelden før. Alltid. For jeg er ikke på mitt beste før klokka sju om morgenen.

Mannen stikker ut for å fore hester og sauer, jeg vekker barn. Etter alder, den yngste først. Mens han er på badet dekker jeg bordet, og så går jeg for å vekke storesøster. Far kommer inn igjen, og omsider er vi samlet rundt frokostbordet.

Jeg sitter med nesen ti centimeter over bordplaten og smører niste. Jeg har aldri særlig spennende matpakker… Alt går på rutine. En skive med gulost, en med brunost. En frukt, samme hvilken, jeg tar den som ligger øverst i fruktfatet.

Ti på åtte står vi i gangen og kler på oss. Far har reist, han begynner åtte. Jeg har litt mer fleksible dager, og på mandager trenger jeg ikke komme før ni. Likevel drar jeg tidligere, for ungene skal rekke bussen og jeg har alltid nok å henge fingrene i på jobb.

Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb, er å lage meg en kopp te. Sterk og svart. Så slår jeg på pc’en. Nå kan dagen begynne. Jeg er klar, mandag.

Jeg elsker virkelig langhelg. Virkelig! Selv om jeg elsker jobben min også. Jeg har verdens beste kolleger og verdens flotteste elever. Men greia med å nyte ferier og fridager er jo at de er såpass sjeldne. Det er tross alt flest hverdager her i livet, og det er helt greit. Da blir feriene og fridagene ekstra spesielle, og vi koser oss så mye mer med dem.

I dag skal jeg skifte på sengene, noe jeg egentlig pleier å gjøre på torsdag. Men i og med at jeg hadde fri i dag droppet jeg det i går. Så skal jeg trille inn ved, og sønnen min har sagt ja til å være med på den jobben. Og etterpå drar jeg over gulvene, og når det er gjort er vi klare for Tor.

Dere har vel fått med dere at det har gått ut varsel om ekstremvær? Vestkysten av Norge, fra Sogn og Fjordane og nordover, skal treffes av en orkan i dag. Og den heter Tor. Det skal visst bli tøffe tak, og selv vi som bor skjermet her inne mellom fjellene skal få merke restene av uværet.

I dag sender jeg en tanke til dem som bor utsatt til, og håper at dette ikke blir så altfor ille. Jeg håper ingen liv går tapt, og egentlig håper jeg at det ikke blir så store materielle skader også. Selv om jeg innser at det er latterlig naivt, men det er alltid lov å håpe.

Hvis du kommer fra omtrent samme sted som meg, ville du sagt “bøker, hæLj og æLj. Den store L’en markerer at ordene uttales med tjukk l. Og det rimer. (Det gjør det jo for så vidt også om du uttaler det på bokmål da…)

I går tok jeg helg. Det vil si, jeg var naturligvis på jobb. Og etter dagens arbeid gikk jeg hjem og sa god helg til mine kolleger. For torsdager er fridagen min, og fredag har jeg også fått fri! Så dette ble en riktig lang langhelg, fire dager. En miniferie.

Jeg har feiret i dag med å bake brød og vaske klær. Helt vanlige torsdagssysler. Men så droppet jeg å skifte på sengene. Det kan jeg gjøre i morgen, for da har jeg fri! Hurra! Jeg har ikke vasket badet heller. I stedet sitter jeg her og skriver blogg.

I går, da jeg skulle til jobb, så jeg elg. Det er ikke riktig stappmørkt om morgenen lenger. Jeg drar på jobb når grålysningen er elg-farget. Og det er litt ugreit, for elg bruker ikke refleks. Så når dagen og elgen har samme farge er de svært, svært vanskelige å se.

Denne så jeg fordi den dekket for noen av brøytestikkene langs veien. Jeg skjønte at det var noe der, uten riktig å se den. Så jeg slakket på farten og så slakket jeg enda litt mer på farten, og så så jeg den. Den sto i motgående kjørebane med hodet høyt hevet. Den så liksom gjennom og forbi meg. Jeg lot bilen krype sakte nærmere i gangfart. Så snudde elgen seg og løp. Ut i grøfta, over myra og inn i skogen. Det var to elger til der som løp sammen med den første inn i skogen.

Kjør forsiktig, folkens. Som en venninne av meg sa engang: Vi bor midt i svarteste elgeland!

Og så, bare for å gjøre dette innlegget totalt usammenhengende og helt uten logikk. I dag kjøpte jeg meg en bok. Den heter Moderne norsk strikk, og inneholder….

Jepp, strikkeoppskrifter! Må bare bli kvitt den hersens betennelsen i albuen så jeg kan komme i gang igjen!

David Bowie er død.

Jeg oppdaget denne fantastiske artisten på begynnelsen av 1980-talet, nærmere bestemt 1983. Da ga han ut albumet Let’s Dance, og jeg var hekta.

Albumet fungerer som popmusikk, men Bowies særegne stemme drar deg inn i et annet univers. Slev den lettbente poplåten China girl blir noe helt spesielt på grunn av hans stemme.

Jeg er ingen musikkritiker. Jeg er ikke spesielt musikalsk av meg, og jeg har ikke greie på stemmer, noter, harmonier og slikt.

Jeg er en helt vanlig dame, og hvis det finnes noe slikt som musikalsk dysleksi, så har jeg nok det. Men jeg liker å høre på musikk, i hvert fall noe musikk. Og for meg ble David Bowie inngangen til voksenmusikken. Dette var virkelig saker. Musikken var helt annerledes enn den tannløse popmusikken fra filmen Grease, for eksempel. Tekstene betød noe, og jeg følte at dette tok meget langt skritt videre i utviklingen fra barn til voksen.

Jeg kjempet hardt for å få reise på konsert etterpå, men jeg var fortsatt så ung at min mor nektet – og hun var i sin fulle rett. Bowie kom heller ikke til Norge, så det nærmeste var Nya Ullevi i Göteborg – eller var det Stockholm? Jeg er omtrent like god i geografi som i musikk…

Det er lenge siden jeg hadde veggene mine tapetsert med David Bowie-plakater, men fremdeles har jeg noen spesielle sanger jeg må høre på. For eksempel blir det ikke jul uten at jeg hører den fantastiske duetten med Bing Crosby. De synger hver sine sanger; vever to sanger sammen til ett og får det til å funke. The little drummer boy/Peace on Earth. Søk den opp på Youtube.

Bowies særegne stemme har fulgt meg siden 1983.