Livet på Skogen

(Overskriften uttales med tjukk l. Jeg bare nevner det.)

På fredag kom endelig! sekstenåringen hjem etter sin første uke på hybel. Toget var naturligvis forsinket, og bussen hadde ventet nesten helt til toget kom. Men hun fikk skyss fra stasjonen til sentrum.

Det fine med å bo i ei lita bygd, er at alle kjenner alle. Og da får du hjelp, når du trenger det.

Nå har vi hatt en helg sammen, en helg der livet vendte tilbake til det normale. Dunk-dunk-musikk fra kjelleren når tenåringen våknet. Bestevennen på besøk. Bråk og latter og rideturer.

Og jeg? Jeg har støvsugd og vasket, bakt brød og skiftet på senger. Vasket klær og jagd sau. Det vanlige, altså. Og i efta drar hun, og i morgen er det hverdag igjen. Den nye hverdagen.

Hverdagen med ett barn hjemme, og to på hybel.

Jeg hadde så stor aldersforskjell på barna mine at jeg ikke forsto at dette kom til å skje. På et eller annet vis trodde jeg de ville være små alltid.

Det forrige innlegget ble postet litt for kjapt. Jeg kalte det Om gale sauer og elektriske biler. Oppmerksomme lesere vil kanskje tenke over at det ikke sto et ord om biler i innlegget. Jeg glemte det nemlig.

Her kommer den delen: Da sønnen min og jeg kom hjem, satte jeg bilen på lading. For å få den litt hypre søya inn i fjøset igjen, måtte jeg slå av høytørkeviftene. De bråker noe voldsomt, rett utafor fjøsdøra, og ingen sauer tør å gå forbi når de går.

Etter at vi hadde fått søya inn igjen i fjøset (hurra!) slo jeg viftene på igjen. Den hyggelige naboen som jeg hadde forstyrret på kveldstid og slept ut hit, tilbød seg å starte dem for meg, men jeg avslo. Jeg følte behov for å vise at jeg ikke er komplett udugelig, og dessuten er det å slå på viftene omtrent like komplisert som å slå på en lysbryter.

Høytørkeviftene drar masse strøm. Så mye at når vi slår dem på, blir det et spenningsfall over hele gården. Er vi inne, merker vi at lyset dimmes. Dette førte til at bilen sluttet å lade.

Det tenkte ikke jeg på. Neste morgen sto jeg der med en bil med 27% på batteriet. Jeg tok bilen til jobb. Jeg hadde over 12 mils rekkevidde, og det er like mye som en fulladet Leaf på en god dag.

Sønnen min og jeg var på vei hjem søndag kveld. Vi hadde kjørt noen timer, da mannen min ringte. Han kunne opplyse meg om at det sto noen fremmede sauer i fjøset, og at eieren ikke kunne hente dem før dagen etter og kunne jeg vennligst fore dem slik at de ikke sultet?

Dette skjønte jeg lite av. Alle sauer, med unntak av syke og skadde, er på beite på denne tida. Og hvorfor i all verden skulle fremmede sauer slå seg til å vårt fjøs?

Mannen min forklarte tålmodig. Naboen hadde satt sauene inn, og så var det noe med naboens sauer og han hadde ringt til de fremmede sauenes eier og i det hele tatt.

Jeg skjønte enda mindre, egentlig. Men fant ut at jeg heller skulle fokusere på det vesentlige: Kunne jeg fore disse sauene? Jeg er ikke faglært bonde, men å fore sauer er ikke akkurat rakettforskning. Jeg sa ja. Kan jo ikke la dyra sulte, uansett hvorfor de blir stengt inne i mitt fjøs. “Gi dem litt høy,” sa mannen min og la på.

Jeg var sliten. Da vi kom hjem, bar vi inn alle sekker og bager og vesker, og så tok jeg på meg støvler og raskt-inn-i-fjøset-og-ut-igjen-jakka mi og gikk for å fore sauer.

Fjøset og låven hos oss er i ett bygg. Atskilt av en vegg, med ei dør. Jeg åpnet denne døra, og da kom jeg ut i låven. På min venstre side lå silokummen med masse silo, og på høyre side høytørka med masse høy. Rett fram var døra ut, og den står åpne når høytørkeviftene går.

Dagens begrep: Høytørkeviftene. Dette er store, kraftige, vifter som blåser luft fra undersiden og opp gjennom høyet, for å tørke det. Den lufta som blåses inn må ut et sted, og derfor står døra åpen.

Jeg tok med meg et raust fange med høy. I en av bingene lenger bort sto ei enslig søye. Det var den eneste sauen i fjøset, og den virket litt urolig. Selvsagt. Sauer liker ikke å være alene på fremmede steder. I likhet med meg.

Jeg snakket rolig og vennlig til søya mens jeg ruslet bortover mot bingen med høyet i armene. Planen nå var å legge høyet på forbrettet, godsnakke litt med henne og så komme meg inn igjen så fort jeg bare kunne.

Da jeg nærmet meg spratt søya ut av bingen. Over gjerdet. Den tok ikke fart eller noe, den bare hoppet ut. Og mens jeg sto der, fremdeles med høyet i armene, løp den ut i låven og videre ut i friluft.

Jeg slapp høyet og løp etter. Søya virket enda reddere og mer urolig nå. den løp rundt og så ut som om den hadde mest lyst til å hoppe over ferista. Jeg ringte mannen min. “Du må nå bare prøve å få den inn i fjøset igjen,” sa han. Jo takk.

Jeg ringte svigers. De er spreke og svigerfar har drevet med sau i alle år og burde kunne dette her. De var ikke hjemme.

Jeg hentet en bøtte og tok oppi litt kraftfor. Jeg ristet bøtta. Skrangle skrangle av kraftfor. Både våre sauer og hester kommer løpende når de hører den lyden. Ikke denne søya. Lyden av kraftforbøtta virket som en haglladning i ræva på henne. Hun løp, heldigvis bare rundt til baksiden av garasjen.

Jeg ringte naboen. Slik går det når Marianne skal gjøre ting hun ikke kan.

Naboen visste hva han drev med. Han startet med å sperre av ferista. Og som om hun kunne lukte at her kom det en mann som hadde greie på sauer, kom søya ruslende bort til ham. Uten videre om og men lot hun seg drive inn i fjøset. Vi fikk henne inn i bingen, men der var det slutt. Jeg stengte dørene, for denne søya hoppet ut og inn av binger i en rasende fart.

Først ut av binge 9, der vi hadde satt henne, løp ned naboen på veien og hoppet inn i binge 1. Naboen etter. Søya ut av binge 1, og inni binge 9 (jeg hadde satt opp ei grind for å lede henne inn), og byks! ut av binge 9. Naboen etter, søya, som følte seg innestengt mellom naboen og døra, hoppet inn i binge 12. Der lot vi henne stå.

Vi trakk oss litt unna og så på hverandre. Naboen ristet litt på hodet. “Det er ikke mye vi får gjort med dette,” sa han. Jeg hadde dårlig samvittighet for at hun ikke hadde mat – høyet lå i binge 9 -og det sa jeg. Naboen ristet på hodet igjen. “Hun fikk tilbudet!” sa han bestemt. Vi stengte alle fjøsdører skikkelig, slukket lyset og gikk.

I år trodde jeg faktisk at sommerferien skulle bli uendelig lang. Den skulle vare og vare og vare og aldri slutte.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg trodde det. Jeg nærmer meg 48 år, og all erfaring jeg har tilsier at sommerferier slutter. Det gjorde denne også.

Jeg begynte på jobb for en uke siden. Den uka hadde vi planleggingsdager. greit nok, men jeg liker skolen bedre når den er full av barn. Skoler skal være fulle av barn, gangene skal være fulle av jakker, gymbager og slurvet slengte sko. Og nå er de tilbake igjen. Elevene. De aller viktigste i skolen.

I går kveld kom jeg og sønnen min hjem etter å ha overvåket 16-åringens innflytting på hybel. I dag begynte vi. 16-åringen på ny skole, og yngstemann og jeg på den samme gamle. Han begynte på ungdomstrinnet, jeg fortsatte på småtrinnet med de samme elevene som jeg hadde i fjor. Og det var helt greit. På slutten av sommeren kjente jeg godt at jeg savnet dem og at jeg gledet meg til å treffe dem igjen.

I dag var dagen her. Nå har vi hatt vår første dag på skolen. Etter middag satte vi oss til å legge på bokpapir på skolebøkene hans. 8 bøker fikk vi unnagjort i dag.

Jeg, eller det vil si klassen min, har også fått nye bøker i dag. Og da jeg åpnet arbeidsboka i naturfag på en tilfeldig side, gjett hva som dukket opp? En kakeoppskrift! Så jeg tok med boka hjem og kopierte den siden.

Og nå må jeg avslutte, for jeg skal gå og glasere en sjokoladekake. Pensum i 4. klasse.

Høsten er her. På værmeldingen i forrige uke sa de et eller annet om “kjølige vinder fra Arktis” – jeg hørte ikke så nøye. Og de hadde jammen meg rett! Skjønt kjølig, iskalde er vel et mer dekkende ord. Og når været blir dårlig, kommer sauene ned fra fjellet.

Min mann og jeg kjørte innover to søyer med lam som hadde kommet hjem. Vi kjører dem et godt stykke innover i fjellet, deretter går vi med dem til saltplassen. Det blåste. Jeg hadde på meg turbukse, ulltrøye, ullgenser og softshelljakke. buff i halsen, pannebånd og hjemmestrikkede votter. Ullsokker i joggeskoene. Jeg måtte ta på meg hetta, for jeg frøs på ørene (ja, jeg hadde pannebånd men det var ikke nok!).

Det blåste slik at hetta blafret og jeg hørte nesten ikke hva mannen min sa, de gangene han prøvde å snakke med meg. Og jeg frøs. Selv om vi gikk og gikk.

Nå er det høst. Det er på tide å finne frem ullundertøyet og ullgenserne. Her skal jeg betro dere en liten hemmelighet:

Jeg har ikke ryddet vekk ullundertøy og ullgensere siden forrige vinter jeg. De har ligget i skapet mitt. Og ikke nok med det. De har blitt jevnlig brukt gjennom sommeren.

På en gammel film jeg så en gang, var det en som sa at i Norge har vi ni måneder med vinter i løpet av et år. Og så tre måneder med litt dårlig skiføre.

“Hei! Hvor har du vært i ferien da?”

Høres det kjent ut? En standardreplikk når man kommer tilbake på jobb dette. Men i dag leste jeg noe i avisa som fikk meg til å tenke litt videre på dette. Og i år kan jeg svare litt annerledes enn jeg pleier.

Denne sommerferien har jeg vært i Danmark med familien. Jeg har vært på hytta med familien, og samtidig var jeg i Australia med Don og Rosie.

De som kjenner meg vil nok sikkert lure på hvem Don og Rosie er. Don og Rosie er ikke virkelige personer. De er hovedpersonene i boken “Prosjekt Rosie” som jeg hadde med på hytta.

Noen ganger leser du en bok og forsvinner inn i den. Det skjedde med meg da jeg leste “Prosjekt Rosie”. Personene blir på en måte virkelige, selv om jeg jo naturligvis vet at de ikke finnes. Miljøet de lever i blir virkelig, bipersonene i boka blir virkelige.

Jeg hadde samme opplevelse da jeg leste “En mann ved navn Ove”. Jeg følte at jeg var i Sverige, i Oves lille nabolag. Jeg ble kjent med personene i boken. Jeg følte deres følelser, på en måte.

Det er det litteratur gjør med deg: Den gir deg dine egne bilder, dine egne følelser og den gir deg opplevelser du ikke har opplevd på ordentlig.

I dag er det 22 år siden min eldste datter ble født. 22 år siden jeg for første gang fikk oppleve den overveldende følelsen av umiddelbar kjærlighet til det bittelille, perfekte barnet jeg fikk i armene.

Det bittelille barnet er ikke lenger bittelite, men har blitt en voksne og fornuftig dame. Hun kjører bil, studerer juss og jobber. To hele tiår og litt til ligger i mellom.

To tiår og litt til, fylt med glede og kjærlighet og en mengde opplevelser som vi fikk takket være henne. Banan-sklia i Sverige, for eksempel. Eller lange trilleturer på Verket ved midnattstid.

Jeg er så uendelig glad i deg, Anja. Gratulerer med dagen!

Endelig oppdaget NRK, selveste Statskanalen, at landet vårt har to fylker som ikke ligger ved kysten. Verken Hedmark eller Oppland har en eneste meter med kyststripe, og dermed har disse fylkene heller ikke vært representert på TV særlig ofte. Men i sommer har de sendt en hel uke! med Skibladner og Mjøsa og Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Og Stange og Nes og Biri og Kapp.

Direktesendt båttur, minutt for minutt på TV. Skibladner som kjørte i sikksakk for å bruke lang nok tid på turen (enda så sakte den båten går i utgangspunktet) og selvsagt akkompagnert av diverse Innlandsmusikk. Mest Prøysen, selvfølgelig, tolket av diverse artister.

Og her har jeg bare et bittelite innspill: Hva med å få med littegranne nyere musikk? Altså, jeg liker Prøysen jeg, for all del. Men det finnes så mange gode, nye artister både i Hedmark og Oppland som kanskje kunne ha fått være med. Heldigvis slapp de til Frida Aannevik, heldigvis.

For vi er ikke så fryktelig sidrumpa her i Innlandet. Ikke slik som ryktet påstår. Og da kunne det kanskje ha vært fint om vi kunne vist fram noe litt mindre sidrumpa enn Prøysen også?

Personlig er jeg glad i Hedemarkens Sønner. Søk dem opp, musikken ligger på Spotify.