Overskriften er bare en clickbait. Lureri, på godt norsk, for å få folk til å lese videre. Dette innlegget skal ikke handle om selvskryt i det hele tatt.
I går var jeg hos tannlegen og trakk ei visdomstann. I dag har jeg vondt. Og jeg synes synd på meg sjøl. Veldig.
Det er synd på meg for jeg har vondt.
Jeg er redd tannleger. Jeg vet ikke helt hvorfor, for nå til dags er tannleger hyggelige mennesker som er rause med bedøvelsessprøyter. Men likevel.
Jeg skulle trekke en visdomstann. Tannlegen hadde presset på i to år, og i høst skjønte hun at jeg nok aldri kom til å gjøre det frivillig. Så hun satte makt bak kravet og booket meg inn på en time. Med lappen i handa tumlet jeg ut derfra.
I dag vendte jeg tilbake for å få trukket denne tanna. Det var ikke “min” tannlege som skulle gjøre det, men en av de andre tannlegene som jobber der. Han fremsto som ung, hyggelig, mild og snill, men altså, han er tannlege og man vet jo aldri.
Hvorfor vil noen bli tannlege egentlig?
Han snakket om bil. Jeg har en Tesla, han har en Tesla. Og han var like begeistret som det jeg er. I mens kom han med en bomullsdott med litt salve på, som han la inn i munnen min. Det var for å bedøve tannkjøttet før han skulle sette bedøvelse. Så ventet vi noen minutter. Så satte han en sprøyte med bedøvelse. Så ventet vi enda noen minutter før han satte enda en sprøyte med bedøvelse.
Hele prosessen tok en halv time. Jeg tenkte med gru på hvor lenge jeg skulle ligge i denne stolen hvis resten av prosessen skulle gå like sakte.
Resten av prosessen tok ti minutter. Han bendte litt på tanna, så dro han i den. Så hørte jeg et lite klirr, og han ba assistenten plukke opp tanna fordi den hadde ramla på gulvet.
“Nå er den ute,” sa han og smilte.
“HÆ?” kvekket jeg. “Sæjjiøst?” (Det er vanskelig å snakke rent med munnen bedøvet og fylt opp av spyttsugere og bomull.)
Han lo litt. Jeg har gruet meg i ukevis for noe som tok ti minutter.
Kakelinna er her.
Dette ordet lærte jeg i 1992.Da flyttet jeg hit til denne bygda, og rett før jul kom mildværet. Snøen smeltet og det ble hålke og glatt. Og rektor sa: “Det e kakelinna.” Etterpå forklarte hun ordet: Kakelinna kommer fordi “alle” baker kaker og varmen fra stekeovnene gjør at det blir varmt.
Det er nok en myte, men hun hadde rett i en ting: Det er en tendens at det blir mildvær før jul, sånn i slutten av november eller begynnelsen av desember.
I dag var det 6 varmegrader da jeg var på jobb. Det dryppet fra taket. Snøen i skolegården smeltet. Da vi var ferdige, så vi solnedgangen speile seg i is og vann der ute.
På ettermiddagen, da jeg gikk i fjøset, regnet det.
Nå sitter jeg i sofaen og skriver dette, og jeg hører vann som sildrer der ute.
Og jeg misliker det intenst. For alt smelter ikke. Nei, det ender bare med is og hålke og glatt føre. Gjerne med vann oppå. Jeg er akkurat så gammel at jeg ikke synes det er morsomt med is. Jeg er redd for å falle og slå meg. Og kanskje brekke noe. Jeg tar ikke løpefart og glir bortover mens jeg ler av fryd.
Jeg er sur.
Etter oppfordring har jeg
nå samlet alle julegaveønskene mine i en liste i ett innlegg. Her kommer det:
Jeg ønsker meg nytt
strykebrett. Det skal ikke være sånn gigantisk som jeg har, men et i
normalstørrelse og det skal være stabilt.
Jeg ønsker meg ny mobil,
men det må være Windowstelefon.
Boka Born to run, av og
om Bruce Springsteen.
Stillongs. Jeg har veldig
veldig mange ulltrøyer, men kun to stillongser. Kunne fint hatt en til…
Boka Born to run, Bruce
Springsteens selvbiografi.
Sjokolade.
Marsipan med sjokoladetrekk.
Boka Born to run, av og
om Bruce Springsteen.
Ullsokker, tynne.
Pyntepute til sofaen. En
litt stor, god en. De har fine på Kid, for eksempel, eller Princess. Jeg er
ganske fleksibel når det gjelder farge, for sofaen er grå og veggene hvite.
Salatslynge.
Kakegafler, i mønsteret
Ramona fra Hardangerbestikk.
Dessertsausmugge.
Altså en liten mugge i
glass eller porselen som man kan ha for eksempel vaniljesaus i.
Jeg ønsker meg sånne små
skåler (veldig små!) som man kan legge brukte teposer i.
Jeg ønsker meg nytt
nettbrett, helst Surface. Jeg er en Windows-dame, sånn er det bare.
Hvit ullsinglet. Fås på Nøstebarn, www.nostebarn.no, eller Cubus. Sistnevnte er en billigere variant.
Nå har jeg mistet tellingen på disse ønskelisteinnleggene mine. Her er enda ett:
Jeg ønsker meg sånne små skåler (veldig små!) som man kan legge brukte teposer i.
jeg ønsker meg nytt nettbrett, helst Surface. Jeg er en Windows-dame, sånn er det bare.
Og så kom jeg på en ting til:
Dessertsausmugge.
Altså en liten mugge i glass eller porselen som man kan ha for eksempel vaniljesaus i.
Denne ønskelista kommer, som dere har skjønt, i flere deler. Her er del 4.
Pyntepute til sofaen. En litt stor, god en. De har fine på Kid, for eksempel, eller Princess. Jeg er ganske fleksibel når det gjelder farge, for sofaen er grå og veggene hvite.
Salatslynge.
Kakegafler, i mønsteret Ramona fra Hardangerbestikk.
-5 grader.
Strålende sol.
Gnistrende snø.
Knirkingen fra salen.
Prustingen fra en nordlandshest.
Galopp.
Vind.
Flagrende man.
