Livet på Skogen

Valgdagen er her.
I denne lille bygda var valglokalet åpent i går også, så jeg har forlengst gjort min borgerplikt. Nå sitter jeg og ser på valgsending på NRK1, og tenker litt på valgkampen.

Jeg synes det begynner å bli for mange partier i Norge. Problemet med det er at partiene er så små, og de har ingen mulighet til å gjennomføre sin politikk. Dermed havner vi i den interessante situasjonen at hvis du for eksempel skulle stemme på Venstre, så støtter du Fremskrittspartiet og Høyre. Og da kan man jo kanskje tenke at hvis du gjerne ville hatt Fremskrittspartipolitikk eller Høyrepolitikk kunne du like gjerne stemt på dem?

Det tenker nå jeg.

Stemmer du på Miljøpartiet de grønne (eller kanskje de heter Miljøpartiet De Grønne, jeg er litt usikker på hvor mange store bokstaver de har. Andre mulige varianter er miljøpartiet de grønne og Miljøpartiet de Grønne), ja, da vet du ikke riktig hva du får. Annet enn full bråstopp i veiutbygging og oljeboring, da. Utenom miljøet har ikke jeg helt klart å få tak i hva det partiet mener om noe som helst. De vil veldig gjerne komme i vippeposisjon og få makt og innflytelse, det har de tydelig sagt. De har også vært veldig tydelig på at de kommer til å være særdeles vinglete mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Og da er man like klok i grunnen. Eller like forvirret, er kanskje et bedre uttrykk.

Stemmer du KRF får du også støttet Høyre og Fremskrittspartiet. En stund. For nå har de gått ut og forkynt klart og tydelig at de slett ikke kommer til å kaste den sittende regjeringen, men samtidig har de erklært at de slett ikke vil gi noen garanti for at nevnte regjering får bli sittende. Klar tale, det. Eller ikke.

Har jeg egentlig et poeng med denne bloggposten? Ja, jeg har vel det. Jeg synes at sperregrensen skulle vært hevet. Så synes jeg at alle partier skulle vært tydelige på hva de mener. Ikke som i år, der de har vært mest tydelige på hva alle de andre partiene gjør feil.

Som nevnt har jeg stemt. Og hvis det ikke blir regjeringsskifte er det ikke min skyld. Jeg gir ikke min stemme til de som er så ivrige på å legge oss ned. Jeg stemmer ikke på dem som innførte “nærpolitireformen” som betød å legge ned en haug med lensmannskontor og førte til langt større avstand til politiet. Jeg stemmer ikke på dem som kjemper for at vi skal få mye lenger vei til nærmeste sykehus.

…Og jeg har endret signalet på vekkerklokken min. Nå vekkes jeg av applaus, og det synes jeg at jeg fortjener når jeg står opp kvart på sju hver morgen.

… er det da en PowerPoint?

I år bestemte vi oss for å dra på sommerferie til Jæren. For oss er dette nytt land, vi har aldri vært der før. Eller, mannen min var der i april, men jeg har ikke vært der før. Ikke sønnen vår heller.
Vi dro hjemmefra onsdag morgen. Vi liker å kjøre litt krokveier og omveier så vi tok kanskje ikke den aller raskeste veien. Vi kjørte over Lom, Bøverdalen og Sognefjellet til Voss.

På Sognefjellet lå det masse snø. Det vises ikke så godt på bildet, for jeg tok heller bilde av bilen. Men det var skiløyper der, og der gikk det masse folk på ski. Iført shorts.

(Dette bildet snudde seg av en eller annen grunn. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor noen bilder gjør det.)

På Voss overnattet vi i ei hytte på en plass som heter Voss Resort Bavallstunet. Skikkelig fin hytte, med to soverom, stort bad og badstue.

Tidlig torsdag morgen ble vi vekket av et helikopter som parkerte på taket, trodde jeg. Det gjorde ikke det da, det parkerte på parkeringsplassen rett ovenfor hytta. På Voss var det nemlig Ekstremsportveko, og helikopterne (for det viste seg at det var to som gikk i skytteltrafikk) fraktet folk og sykler opp i fjellet.

Vi dro videre til Jæren, via Rosendal. Der fikk vi testet ut det nye ChaDeMo-adapteret,og det kom godt med på turen.
Omsider kom vi fram til Varhaug på Jæren, der vi skulle være til søndag. Det var sent på ettermiddagen, men vi ruslet oss en tur langs stranda bort til ei lita kirke. Den var virkelig liten – døra var åpen, så vi gikk inn og det var 6 sitteplasser på venstre side og 8 på høyre.
(Og kirka ble også liggende på siden, ja. Beklager dette.)

Fredag dro vi først til Jærmuseet, Vitengården. Det var et museum etter vår smak, litt å gjøre og litt å se. Vi prøvde vindmaskina som demonstrerte vind opp til orkans styrke, og her et lite tips fra meg: Hvis du skal dit og prøve, så ta av deg brillene først. Den knakk min manns briller tvers av. Han sa det var greit, for han har aldri likt den innfatningen uansett og så kjøpte han seg superlim og limte dem sammen igjen og det henger fint enda.

Etterpå dro vi på stranda. Det var knallblått hav og kritthvit sand, helt nydelig.

Vannet var så kaldt at vi fikk iskremhodepine i anklene av å vasse uti, så det ble ikke noe bading. Men vi hang på stranda en stund, ruslet litt rundt og hadde det ganske fint.

Lørdag dro vi til Stavanger og gikk på Oljemuseet. Det var veldig interessant for oss fra innlandet, som ikke visste noe om oljeproduksjonen fra før. Et fint museum, med mye å se, og filmer og modeller som var veldig informative.

Søndag dro vi til Kongeparken i Ålgård, og da regnet det, så det var veldig lite folk i parken. Det førte til at det ikke var kø hverken på karuseller, spisesteder eller i butikker. Så det var fint.

I et lite vann i Kongeparken fant jeg dette fine skiltet:

Og vi respekterte selvsagt det.

Etter en lang dag i Kongeparken (neida, tulla, vi ble ikke så veldig lenge for det regnet og vi var litt våte og nokså kalde) satte vi kursen sørover. Vi skulle til Kristiansand, og siden vi er oss valgte vi ikke den korteste veien denne gangen heller. Vi kjørte Nordsjøveien forbi Eigersund.

Etter Eigersund men før Åna Sira havnet vi på en svært så smal og svingete vei. Jeg sa: “Oi, her var det jammen bratt!” Der jeg satt og kikket rett ned i Jøssingfjorden. Mannen min satt og kjørte, og spurte: “Bratt? Syns du det?”
Ja, det syntes jeg.

Og nei, det var ikke så bratt som på bildet. Legg venstre øre ned mot venstre skulder, så ser du fjellveggen. Oppi der kan du skimte noen hull, det var åpninger fra tunnelen og rett ut. Men heldigvis var det sykkeltunnelen som var ytterst, og biltunnelen var lenger inn i fjellet.

Og forresten: Jeg har alltid trodd at Øystein Sunde sang med tulleord, den gangen han sang “Åna Sira, Sira Kvina”. Nå har jeg lært at Åna Sira er et sted, og Sira Kvina er kraftverket der. Alt man lærer, her i livet.

I Kristiansand overnattet vi, og mandag morgen sto mannen og sønnen min tidlig opp og gikk seg en morgentur før frokost. De fant en fontene og tok et kult bilde.

(Og dette bildet, som skulle snu seg, det snudde seg ikke. Forstå det den som kan.)

Mandag kjørte vi til Fagernes fra Kristiansand. Og siden vi er oss, så kjørte vi via Notodden. Og det var ikke et lurt valg. Gps’en insisterte på at vi burde kjøre til Drammen, men min mann påsto at det var en snarvei å kjøre via Notodden.

Vi burde ant uråd da vi så skiltet “Veien er ikke egnet for vogntog”. På tre språk. Den var ikke veldig egnet for Tesla heller, altså. Et par steder satt vi med hjertet i halsen og tenkte at dette går ikke. Men det gikk. Såvidt. Og bare fordi vi ikke møtte biler akkurat der, og fordi de bilene vi faktisk møtte hadde vett på å kaste seg inn på de (få og små) møteplassene som fantes.

Nå har jeg strevd og slitt med å laste opp bilder og egentlig skrevet på dette blogginnlegget i hele dag, så jeg avslutter her. Vi brukte omtrent 11 timer til Fagernes, mot de 6 1/2 som gps’en antydet hvis vi hadde kjørt via Drammen.

I Fagernes overnattet vi til mandag, og så kjørte vi hjem via Valdresflya. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Jeg bestemte meg for å klippe plenen. Gresset var langt.

Jeg har en traktorklipper, det vil si en slik en som du sitter på og kjører rundt. Og det er fint, for vi har mye plen og den andre klipperen, den du må dytte selv, har smal klippebredde og drar ikke så det er temmelig tungt å bruke den.

Jeg klippet og klippet, og så plutselig ble rattet så rart. Det snurret helt uten motstand. Slukøret måtte jeg stanse klipperen og rusle inn. Jeg sa:
“Kjære, jeg har visst ødelagt gressklipperen. Rattet fungerer ikke lenger. Den lar seg ikke styre.”

Han sa:
“Hvilken klipper da?”

Jeg himlet litt med øynene (men i smug, så han ikke skulle se det. Og veldig stille, så han ikke skulle høre det, for jeg ville at han skulle fikse gressklipperen) og svarte:
“Traktorklipperen så klart. Den vi skyver har jo ikke noe ratt eller styre.”

Han svarte:
“Jeg vet det. Det var derfor jeg håpet at det var den, for det hadde vært skikkelig enkelt å fikse.”

Nå fikset han problemet ganske greit likevel, heldigvis. Det er kjekt å være gift med en handymann.

Hvis det finnes noen lesere av denne bloggen, så har dere kanskje fått med dere at jeg er den lykkelige eier av en Tesla model S. 85 D, for å være nøyaktig. Det er en helt fantastisk bil og jeg får ikke fullrost den.

Men selv helt fantastiske biler må av og til inn på service for eksempel. Og denne dagen skulle vår bil ikke på service, men på lakkbehandling. En slags voksing eller forsegling av lakken, for å holde bilen pen lengre.

Dette foregikk i Trondheim. Så vi dro avgårde, min mann og jeg, klokken sju en torsdags morgen. Det er ikke stort å fortelle om kjøreturen. Den gikk helt fint. Og vi kom frem noen minutter før klokka ti, da vi hadde fått time. Vi ble tatt imot av en hyggelig dame, og min mann spurte henne om det fantes muligheter for en lånebil mens vår bil var til behandling. Og det var det selvsagt. Til den nette pris av 300 kroner. (Nå mener jeg ikke å insinuere at dette var dyrt, altså.)

Vi fikk låne en el-bil. En Kia Soul Electric. Jaja, tenkte vi. Artig å prøve en annen el-bil også.

Akselerasjonen var litt skuffende, men når du er vant til å ha et jetfly under høyrefoten så vil det meste ligge litt tilbake. Fornøyde kjørte vi til City Syd. Bilen vår skulle være ferdig klokken tre, ca, så vi gikk på kafe og på shopping.

Da vi skulle stappe alle varene inn i lånebilen, oppdaget vi at den hadde et veldig lite bagasjerom. Så lite, faktisk, at vi hadde hatt problemer hvis vi skulle dratt på ferie med den bilen. Men vi kjørte jo el-bil, så vi gikk optimistisk rundt og åpnet panseret.

Det var nedtur nummer to: Under panseret hadde de stappet en diger motor! Hallo, liksom! Hva skjedde med et ekstra bagasjerom? Ikke her, nei. En motor var det vi fant. Slukøret innså vi at det lille bagasjerommet var den eneste bagasjeplassen.

Vi skulle på Biltema, så vi satte oss inn i bilen. Da oppdaget vi at batteriet (etter en kjøretur på omtrent fire kilometer) var nede på noen-og-åtti prosent. Og det tilsvarte omtrent tolv mil.

Seriøst, når vi har noen-og-åtti prosent på batteriet har vi godt over tredve mil igjen altså. Og når vi har omtrent tolv mil, begynner vi å tenke at nå må vi lade snart.

Bilen var god å kjøre. Men vi fant ut at disse elektriske småbilene ikke egner seg så godt på landsbygda. Jeg tror jeg hadde kommet til å utvikle langt fremskredet rekkeviddeangst av å kjøre en slik bil.

Jeg mener, i forrige uke kjørte jeg til Stjørdal uten å lade. Etterpå kjørte jeg til Værnes, og så tilbake til Klett rett sør for Trondheim der jeg tok en liten ladestopp. (Dessuten måtte jeg på do.) Med en Kia ville jeg nok måttet ha minst tre ladestopp på veien, tenker jeg. Og det er litt ugreit.

Så min vurdering blir slik: Bor du i byen, eller for det meste kjører korte strekninger, vil en liten elektrisk bil være helt super. Skal du på langtur, må du satse på Tesla.

Det er meldt 30 grader i helgen.

15 på lørdag og 15 på søndag.

Dere vet, når man leser noe, leser det litt feil, men så henger man seg så opp i det man tror man har lest at man ikke klarer å lese det riktig og så blir man litt frustrert fordi man ikke skjønner hva man leser.

Et eksempel:
Lungemos
Potetmos
Rotemos
Turtermos

Skjønner dere?

Og nå har jeg hengt meg opp. Jeg så en reklame på tv. De skulle selge torskelår. Les det en gang til:
TORSKELÅR.

Altså, seriøst, folkens. Torsk er en fisk. Fisker har ikke lår. Likevel reklamerte de for torskelår. Og ikke nok med det, nå reklamerer de med lakselår også.

(Nei da, de gjør ikke det. De reklamerer for LOIN, ikke lår. Torskeloin. Lakseloin. Etter intensiv googling fant jeg ut at det betyr filet, rett og slett. Torskefilet, laksefilet.)

Jeg skal ikke ha torskelår til middag i morgen.