Livet på Skogen

Småtrinnet på skolen skal på tur. Vi skal gå – med ca 80 unger i alderen 6-10 år – fra bommen, via Storfurua til gamma ved Snyrillhustjønna (som jeg nå har lært at det skal skrives). Så jeg bestemte meg for å ta turen en kveld og se hvor lang tid det egentlig tar. Riska var med, ikke så veldig ivrig, men han rusla da med meg. Hadde Onkel tatt piffen ut av ham?

Vi gikk bortover veien. Jeg hadde tenkt å gå rolig, omtrent som om ungene var med. Men det ble for kaldt. Så jeg gikk på, og ble god og varm (og faktisk svett).

På vei ned igjen begynte det å mørkne. Og da oppstår problemet: Jeg er mørkredd. Og har livlig fantasi. Riska skar ut til høyre, opp i buskene og ble stående og stirre. Jeg så ikke noe, hørte ikke noe heller. Men jeg begynte straks å tenke på elg. Og ikke hyggelige tanker om elgstek og slikt, nei da, mer sånn om agressive elgkuer med nyfødte kalver som de vil forsvare med livet som innsats.

Ja, jeg VET det. Det er ikke så innmari mange nyfødte elgkalver i september. Men lell da gutt. Etter som vi gikk, ble det stadig mørkere. Og fantasiene mine tok en ny retning. Jeg så for meg avisoverskrifter. Og artikler. Noe slikt:

KVINNE (42) MALTRAKTERT AV ELG

Kvinnen var ute og gikk tur med sin hund da hun uten forvarsel ble angrepet av en rasende og mannevond elg. Elgen kom på henne bakfra. Kvinnen prøvde å løpe sin vei, men ble sinket av hunden, en finsk lapphund som var mer opptatt av å tisse på treleggene enn å redde sin eier fra elgen. Elgen stanget kvinnen slik at hun ble liggende nede, og etterpå sparket den henne gjentatte ganger til ryggen brakk.

Elgen forsvant etterpå, og kvinnen klarte med store smerter å slepe seg tilbake til bilen. Der ble hun liggende, mens hunden ruslet hjem.

-Jeg skjønte at noe var galt da hunden kom hjem alene, sier kvinnens mann. Han reiste for å lete etter sin kone, og fant henne bevisstløs ved siden av bilen. Han varslet luftambulansen.

Kvinnen er nå innlagt på Elverum sykehus og tilstanden beskrives som alvorlig, men stabil.

Ja, jeg vet. Jeg har ALTFOR livlig fantasi. Og jeg burde ikke skremme meg sjøl på denne måten.

Ja, da er Birken over for denne gang og jeg har lært masse. Blant annet at Birkebeinerrittet slett ikke er fem mil – det er over ni. Det er BirkebeinerRENNET som er på fem mil, det der de går på ski.

I følge mediene var det ca 18300 påmeldte til lørdagens birkebeinerritt. 3000 av disse henta aldri ut startnummeret sitt. Ytterligere 1100 brøt løpet underveis. Vi så på TV fra Kvarstaddammen at arrangørene strevde for å få fraktet folk ned igjen fra fjellet. De var så kalde og nedkjølte at de sto der og skalv.

Ingar hadde heldigvis hele hansker, lange bukser og lang genser. Regntøy i sekken. Rikelig med drikke og slikt som syklister trenger, energigel og sjokolade og slikt.

Jeg dro hjem til broren min for å spise middag – nydelig mat forresten, jeg spiste alt for mye. Marinert svinenakke (sitron, ingefær og chili – perfekt!) Pommes noisettes, stekte grønnsaker og rødvinssaus. Der opplyste han meg at det gikk an å abonnere på en sms-tjeneste hvor jeg fikk Ingars mellomtider rett på mobilen, så det gjorde jeg da. Så satt vi der, tørre og varme, og fulgte med ham i ånden.

Han kom i mål innsausa i gjørme og litt kald. Men etter en dusj var han glad igjen. Og nå sier han at det frister å prøve igjen, men forhåpentligvis i pent vær.

Fredag 27.8.

I morgen braker det løs: Ingar skal nemlig sykle Birkebeiner’n! For første gang. Han har ligget i hardtrening i sommer – kjørt traktor og måkt høy og silo. Og selvsagt sykla litt innimellom.

Vi som har sett værmeldinga er litt skeptiske til denne turen over fjellet, men Ingar er en hardhaus og gleder seg! (Ja, vi er jo alle forskjellige…)

Jeg skal være transporttjeneste og kjøre ham til start på Rena, og hente ham igjen i mål på Lillehammer. Jeg er en smule spent på dette, da jeg regner med det blir omtrent 15000 biler som skal til samme sted til samme tid. Dette blir finmanøvrering det.

Mens Ingar sykler, har jeg planer om å besøke foreldrene mine. Og vi alle tre er bedt på middag hos broren min. Så jeg skal gjøre det jeg er best på: Skravle og spise. Ingar skal sykle.

Vi ønsker deg lykke til, Ingar, og håper at du får en fin tur over fjellet. Så fin som det er mulig å få når man skal sykle fem mil på gjørmete underlag i øsende regnvær.

Jag har laget et kort i full fart, da Anja trengte en liten hilsen til noen som hadde bursdag.