Det var i august 2010. Skolen hadde sånn delvis begynt igjen, det vil si det var planleggingsdager. Tenåringen skulle jobbe litt på kafe. Far sjøl tok med seg de to yngste på fottur i Rondane. Tenåringen og mor skulle styre heimen.
Onsdag sa tenåringen: Mor, vi må besøke fars tante og onkel!
For der var fars søskenbarn med sine barn – som elsker tenåringen, og det er gjengjeldt – og dagen etter skulle de reise hjem. Dette var siste sjanse.
Vi dro på besøk. Satt og prata hyggelig og drakk kaffe og spiste lapper. Ungene lekte med tenåringen. Alle var glade og fornøyde. Så nærmet det seg leggetid for de minste, så tenåringen og jeg dro hjem.
Da jeg kom ut av bilen oppdaget jeg at høytørkeviftene hadde stoppet. Nå må jeg bare skyte inn at vi har slitt med høytørkeviftene i sommer, så mannen hadde spesielt bedt meg om å passe på at de gikk. Det siste han gjorde før han dro til Rondane var å måke inn et par lass vått gras på tørka. Og i sommer hadde vi problemer med at sikringene stadig gikk.
Vel, jeg tuslet ned i fjøset og småknurret litt for meg selv over de sikringene. Det var litt halvmørkt i rommet, så jeg så ikke så mye, men jeg kjente lukta. Ei rar, litt stram lukt, omtrent som svidd elektrisitet. Jeg slo på lyset. Ikke nødvendigvis et godt valg, men det visste ikke jeg da. Og gikk bort til sikringsskapet. Døra sto oppe.
Der sikringene til høytørkeviftene skulle ha vært, var det et hull. Et stort, svartsvidd tomrom. Over der strakte det seg et tomrom formet som en oppned V. Ned fra kantene hang lange tråder av smeltet plast og i bunnen av sikringsskapet lå klumper av svidd, forvridd plast.
Jeg strakte hånda fram, så rykket jeg den tilbake igjen. Det slo meg at dette kanskje ikke var noe jeg burde fikle med. I stedet tok jeg to skritt bakover og prøvde å puste ordentlig. Det var liksom så vanskelig å puste. Det fungerte dårlig, så i stedet gjorde jeg det ei jente gjør når hun får panikk: Jeg ringte far.
Nå er det viktig å huske på at som vanlig når slike ting skjer, var min mann utenfor mobildekning, svigerforeldrene mine var bortreist (laangt unna), så selv om faren min befinner seg drøye tre timers kjøring unna så var han det beste alternativet.
Som vanlig hadde stemmen hans en beroligende virkning på meg. Og som vanlig hadde han full kontroll. (Hva er det med fedre – de er bare sånn?) “Du må ringe en elektriker,” sa han. “Det er kveld,” innvendte jeg. “Alt er stengt.” “De rykker ut på kvelden,” sa far. “Du MÅ ringe en elektriker. Du vet sikkert om noen.”
Jeg innså at han hadde rett. Han har ofte det. Så jeg ringte nærmeste elektriker. Han bor omtrent tre minutters kjøring unna. Jeg beklaget at jeg forstyrret på kveldstid, og forklarte at jeg hadde hatt brann i sikringsskapet. “Jeg kommer med en gang,” sa han. Og det gjorde han. Han kastet et blikk inn i skapet, så så han strengt på meg. “Du har vel ikke rørt dette her?” sa han.
Jeg ristet på hodet. Jeg kjenner min begrensning. “Nei,” sa jeg ydmykt. “Jeg rygget bakover og fikk panikk jeg. Jeg tørte ikke røre noe av dette.” “Bra,” sa han. “Jeg skal dra og hente verktøy, så skal jeg fikse det så du får kjørt viftene i natt. Vi kommer i morgen klokka åtte og fikser sikringsskapet skikkelig.” Jeg takket og bukket. Det føltes betryggende å ha noen der som ordnet opp. Noen som kunne det.
Han jobbet to timer den kvelden og fikset strøm til høytørkeviftene. Dagen etter kom det flere elektrikere og jobbet i flere timer med sikringsskapet. Da jeg kom hjem fra jobb, var det i orden. Det eneste som vistes var litt svartsvidd på noen brytere, og lukta som hang igjen.
Jeg er glad jeg bor et sted der alle kjenner alle, og folk hjelper hverandre. Jeg er glad for at dette gikk så bra som det gjorde. Mest av alt er jeg glad for at det var slukket da jeg kom hjem.
Forresten: Vet du som leser dette hvordan du skal slukke en brann i sikringsskapet? Jeg spurte jeg. Han – elektrikeren – sa at du kan bruke brannslukningsapparat, eller vann. Rent vann leder ikke strøm, så det går fint. Vi har et splitter nytt pulverapparat ved siden av sikringsskapet.
