Livet på Skogen

Hvis du ikke ble advart av overskriften, så blir du det hermed: Dette er et syteinnlegg fullt av selvmedlidenhet.

Jeg har vondt i ryggen. og jeg blir så utrolig handikappet av å ha vondt i ryggen! Dessuten er det kjedelig. Jeg ligger i senga, flatt på ryggen. Jeg kan jo lese, naturligvis, men jeg har ingen bøker jeg ikke har lest før. Biblioteket, sier du? Jeg kommer meg jo ikke dit!

Jeg ligger med en laptop i fanget, støtter den opp med puter så jeg skal se skjermen, og skriver sakte med to finger for det er så krøkkete å nå til tastaturet.

Jeg ligger litt i en hvilestol på stua, men den blir ikke flat nok så jeg greier ikke det lenge av gangen. Men mens jeg er der kan jeg se litt på tv. Og du verden så mye tanketomme programmer det går på tv på dagtid.

Jeg har vært hos legen og fått medisiner. Jeg fikk 1 grams (!) paracet og Voltaren. Selvsagt fikk jeg ikke Voltaren. Da medisinene kom fikk jeg noe helt annet med et langt og vanskelig navn, og det sto “tilsvarer Voltaren”. Paraceten kom som stikkpiller. Og det krever noen virkelige c-momenter.

Medfølende kommentarer mottas med takk.

Disse har jeg strikket til meg selv. Jeg fant oppskriften i en bok som heter Norske votter. Der het mønsteret Østerdalsvotter. Originalen var strikket i mørk blå med hvitt mønster. Jeg valgte hvite votter med mønster i fargeskiftende garn. Jeg elsker fargeskiftende garn, og disse ble lyse og muntre og vårlige synes jeg.

Disse har jeg strikket til meg selv. Jeg fant oppskriften i en bok som heter Norske votter. Der het mønsteret Østerdalsvotter. Originalen var strikket i mørk blå med hvitt mønster. Jeg valgte hvite votter med mønster i fargeskiftende garn. Jeg elsker fargeskiftende garn, og disse ble lyse og muntre og vårlige synes jeg.

Det er fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her, ser jeg. Jeg skammer meg.

Nå har jeg fått vondt i ryggen, noe så veldig vondt i ryggen. Jeg greier ikke sitte, og knapt stå. Jeg ligger i senga og synes synd på meg selv og kjeder meg noe så veldig. Det er fryktelig kjedelig å ligge her og ha vondt, vondt, vondt.

Uansett stilling er det vondt. Jeg ligger flatt på rygg, det er minst vondt, men det gjør fortsatt vondt.

Stakkars meg.

Lørdag 11. februar var jeg ute på ski sammen med bikkja, og det var så utrolig vakkert med snøen og ettermiddagslyset at jeg måtte ta noen bilder. Beklager den litt dårlige kvaliteten, mobilkameraet er ikke helt up to date.

I dag er det morsdag! Og jeg har den beste dagen ever!

Jeg fikk sove lenge i dag, helt til jeg våknet av meg selv. Så sto jeg opp og da var frokosten klar. Og det duftet deilig kake på kjøkkenet. Så fikk jeg gave med et herlig brev som minstemann hadde skrevet til meg. Og på pakka fikk jeg en hilsen fra 11-åringen. Tenåringen er ikke hjemme i helga, men jeg fikk gave av henne forrige helg.

Nå har vi drukket kaffe (ja, ikke jeg da) og spist nydelig sjokoladekake. Og jeg koser meg!

Til alle mødre der ute: Gratulerer med dagen!

Jeg skulle sende en pakke i posten. For å få til det, måtte pakka pakkes inn og adresseres. Mannen var på butikken i går og kjøpte gråpapir, så nå var det ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gjøre det.
Jeg grep rullen og fant fram saks og teip. Først måtte jeg åpne rullen. “Kraftpapir” sto det på etikken. En etikett som var limt akkurat over skjøten. I tillegg var den teipet fast.

Jeg brukte spissen på saksa og fikk kuttet teipen tvers av. Dette gikk jo fint. Så skulle etiketten til pers. Jeg prøvde samme teknikk der, men det funket ikke. Papiret krøllet seg og limte seg fast til saksa. Jeg prøvde å stikke det ene bladet på saksa innunder etiketten og rett og slett klippe den av. Det funket heller ikke. Det ble for trangt, så gråpapiret gikk i stykker ved siden av etiketten. Men det revnet feil vei. På langs, ikke på tvers.

Jeg endte med å åpne saksa og bruke det ene bladet som kniv og skjære etiketten i to. Dette førte til at det gikk hull på papiret i laget under, noe som irriterte meg, men det var visst eneste måte å få åpnet rullen på.

Så pakket jeg pent inn og adresserte pakken.

Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg om min barndom på 1970-tallet og mitt forhold til NRK. Men innlegget forsvant, fordi jeg ble kastet av Internett. Her er kortversjonen av mitt forrige innlegg.

På -70-tallet var NRK den eneste tv-kanalen vi hadde, sånn bortsett fra de heldige få som fikk inn svensk tv.

Som eneste tv-kanal så de det som sitt ansvar å opplyse folket, og holde moralen oppe. Sendeflaten var rimelig fastlagt, antagelig den mest fastlagte sendeflaten noe tv-selskap i verden har hatt.

Her er en oversikt:

Mandag sendte de mandagsfilmen.

Tirsdag var det Fjernsynsteateret. Som oftest en finsk familietragedie, tekstet på nynorsk. En sjelden gang en filmet teateroppsetning av et eller annet Ibsenstykke.

Onsdag var en høydare – nemlig Komikveld.

Torsdag var en nedtur, for da var det Sportshjørnet.

Fredager var det tid for Detektimen. I hukommelsen min er det sånn at de sendte den tyske serien Derrick gjennom hele 70-tallet, hver eneste fredag i ti år. Men det er en mulighet for at jeg husker litt feil.

Lørdager var det tippekampen på tidlig ettermiddag. Den eneste dagen i uka da statskanalen sendte noe som helst før klokka 17.55. Og så en eller annen festlig lørdagsunderholdning, gjerne med Erik Bye. og for å toppe det hele, en kul serie. Gammel amerikansk, Kruttrøyk eller noe slikt.

Søndager var preget av alvor og religion. Og selvsagt Sportsrevyen.

Og så startet det hele på nytt igjen, med ny mandagsfilm. På skolen (og jobben, for de voksne) diskuterte vi tv-programmene i lunsjen med stort alvor. Alle deltok i samtalen, for alle så på det samme. Vi hadde ikke noe valg.

Hva man enn kan si om dette: Det skapte et visst samhold. En fellesskapsfølelse som man får av å ha nøyaktig de samme opplevelsene.