Livet på Skogen

Jeg har visst nevnt det før: Vi har to hester. Strengt tatt er ikke det helt sant, lenger. Vi har faktisk tre hester nå. 13-åringen og hennes venninne har kjøpt seg en unghest som de driver og trener og skal ri inn. Men det er litt på siden av saken.

Det har vært en fantastisk høst. Fint vær, mange varme lyse dager. Og denne ettermiddagen hadde jeg lyst til å ri, og for en gangs skyld var hestene ledige. Så jeg hentet en hest fra beitet og salte den opp.

Fordelen med å ha tre hester er at når jeg tar ut en hest, har de to andre selskap av hverandre og vil ikke løpe rundt som noen tullinger og skrike og skrike. Som regel, når jeg har ridd, er den hesten som har vært igjen på beite mer svett og sliten enn den som har vært på tur.

Vel. Jeg salte opp, som sagt, og red ut på tur. Jeg lot hesten gå med lange tøyler, og koblet ut. Å ri er mental terapi. Hesten var ivrig og vi galopperte omtrent femti meter. Det var i hyttefeltet, og det satt noen turister ute. Jeg tenkte jeg ville imponere dem. Jeg vet ikke hvor imponert de ble, men de vinket og smilte.

Vi dro ikke så langt. Jeg er en smule utrent på hesteryggen, for hestene er jo som regel opptatt. Og hesten ville hjem til vennene sine. Da nesen pekte hjemover gikk han med lange, målbevisste steg, pent på kanten. Vi kom til veikrysset og svinge til høyre. Hjemover.

Etter omtrent 100 meter hørte jeg noe litt foruroligende.

Det hørtes ut som noe stort kom kjørende. Enten en gigantisk traktor, av den typen som har bakhjul som er større enn meg, og med en tilsvarende enorm tilhenger. Eller kanskje, og langt mer sannsynlig, en diger betongbil eller lastebil med grus.

Den kom fort nærmere, og så så jeg den. Det var en grusbil. Lastebil med henger, med kanskje 40 tonn grus. Og den kjørte slett ikke sakte.

Jeg hadde refleksvest og en hest som lengtet hjem til vennene sine. På den ene siden av meg var veien, og den virket plutselig skremmende smal. På den andre siden en grøft, kanskje en halvmeter bred, og bortenfor der igjen et piggtrådgjerde. Ja, piggtråd. Det gjør innmari vondt å bli slengt av en hesterygg inn i et piggtrådgjerde. Piggtråd er noe dritt.

Joda, jeg bruker hjelm når jeg rir. Og jeg har jo blitt kastet av noen ganger. Jeg mener, jeg har drevet med dette mer eller mindre i tredve år. Og det blir jo noen fall. Men jeg har aldri falt under en lastebil med henger og 40 tonn med grus. Og det hadde jeg ikke lyst til heller.

Har jeg noen gang nevnt at jeg er veldig god på katastrofetenking?

Mannen i lastebilen bremset da han så oss. Snille sjåføren. Og så var han ved siden av oss og jeg var veldig spent. Hva ville Lettskremte Lasse gjøre nå?

Lettskremte Lasse viste seg plutselig, nokså overraskende, å være en skikkelig tøffing. Han reagerte med å vri litt på øret, bare det ene, og kaste et temmelig uinteressert blikk bort på lastebilen. Den lastebilen jeg selv syntes var stor og skremmende.

Noen ganger er det veldig behagelig å ha en gammel rideskolehest som har opplevd det meste her i livet og tåler mye.

Jeg har visst tidligere nevnt at ikke alt som står på denne
bloggen er helt sant. Noen ting blir forandret av personvernhensyn, andre ting
er dikt og forbannet løgn rett og slett fordi jeg liker å skrive, og jeg liker
å finne på ting, og jeg liker å fikse litt på virkeligheten så den blir litt
morsommere og litt mer spennende. Dette som jeg nå skal fortelle om, er
absolutt ikke sant. Og enhver likhet med virkelige personer, døde eller
nålevende, er helt tilfeldig.

Det var en fin sommerkveld. Jeg hadde tatt med meg bikkja og
gått ut på tur. Det var varmt, men ikke for varmt. Jeg hadde tatt på ei jakke
over t-skjorta, men jakka var åpen. Vi gikk oppover. Jeg bor i en dal, og det
er slik at enten går jeg nedoverbakke eller så går jeg oppoverbakke. Jeg liker
best å gå oppoverbakke først, for da kan jeg snu når jeg blir sliten og så er
det lett å komme seg hjem igjen. Derfor går vi som oftest oppover, bikkja og
jeg.

Vi kom opp i hyttefeltet. Der så vi en mann som holdt på
ute, og så et lite barn. Ei jente på en ti-tolv år. Hun ble veldig opptatt av
hunden min, så jeg pratet litt med henne og lot henne klappe bikkja. Mannen
smilte og hilste, men fortsatte ellers med sitt. Så gikk vi videre.

Noen hundre meter lenger opp støtte vi på sauer. Nå er
hunden min temmelig saueren, den bor jo tross alt på en sauegård, og jeg hadde
den i bånd. Jeg bruker en flexiline, det er et bånd som snurrer seg ut og blir
fem meter langt, og så snurrer det seg inn igjen sånn at jeg slipper å gå der
og vikle det ut av busker og trær. Bikkja brydde seg slett ikke om sauene, men
det ene lammet ble veldig interessert og ville følge etter oss.

Jeg snudde meg, stirret lammet inn i øynene og stampet i
bakken med den ene foten. Lammet stanset. Jeg var godt fornøyd med meg selv da
vi gikk videre, men så snudde jeg på hodet. Der kom det jammen etter oss igjen.
Nok en gang stampet jeg. Og denne gangen snakket jeg til det. Jeg ba det
vennligst holde seg unna oss, og ikke følge etter oss på tur. Bikkja virket
litt usikker, men gikk mot lammet for å snuse på det. Lammet skjønte endelig
hva jeg prøvde å si til det, og løp tilbake mot mammaen sin mens det breket
høyt.

Jeg var fornøyd, igjen, og snudde meg for å gå videre. Da
kjente jeg noe som nappet meg i ermet, og jeg hørte en lyd. Et smell. Forbauset
så jeg meg rundt. Jeg hørte nok et smell, og så bikkja rykke til og falle
overende. Blodet rant fra et sår øverst på bakbenet og farget pelsen rød. Jeg
løp bort til ham og det smalt igjen akkurat da jeg bøyde meg over ham. Nå var
jeg redd.

Jeg gjør ikke krav på å være spesielt sprek eller sterk. Men
angsten og adrenalinet ga meg kjempekrefter. Jeg løftet opp bikkja uten å bry
meg om at han klynket av smerte, og løp bort til grøfta. Der fikk jeg lagt ham
ned, og slengte meg ned ved siden av ham. Nok et smell fikk meg til å krype
sammen mot ei furu.

Det gikk en stund. Jeg våget meg til å løfte hodet. På den
andre siden av veien, ved døra til et gammelt hus som nå fungerer som hytte,
sto en mann. Huset er vel en femti meter fra veien, og jeg så ham ikke tydelig.
Men han holdt noe som godt kunne være et gevær. Jeg klemte meg så flat ned i
grøfta som jeg klarte, og holdt bikkja nede med den ene armen.

Lenger nede i veien hørte jeg skritt. Nok en gang våget jeg
å løfte hodet. Det var mannen fra hyttefeltet, han med den lille jenta. Hun var
heldigvis ikke med, men han kom løpende mot meg.

«Går det bra?» ropte han.

«Ikke kom hit!» skrek jeg. «Han er helt gal! Han skyter!»

Mannen stoppet litt opp og så seg usikkert rundt. Jeg
flyttet litt på meg, glapp taket rundt bikkja og da reiste han seg opp. Og da
smalt det igjen. Jeg kastet meg over bikkja og klemte ham flat nedi grøfta. Så
fikk jeg vridd løs mobilen fra lomma og trykket på hurtigtast nummer en. Jeg ringte
mannen min.

Jeg gråt og prøvde å forklare hva som hadde skjedd. Jeg
hørte ham banne. Så smalt det nok en gang. Mannen fra hyttefeltet var borte nå,
og mannen min hadde lagt på. Jeg følte meg helt alene i verden og var sikker på
at jeg snart ville dø.

Tiden føltes uendelig lang, men så kom det en bil. Da jeg
våget meg til å løfte hodet, så jeg at det var politiet. En politimann kom og
hjalp meg opp fra grøfta. Jeg hadde hull i jakka og et sår i beinet. Politiet
omringet det gamle huset og fikk tak i mannen som hadde skutt. Han påsto at han
hadde sett hunden min jage sau, og at han hadde skutt i nødverge. Ingen trodde
på ham. Mest fordi bikkja fremdeles hadde båndet på, og så litt fordi han
faktisk hadde skutt meg.

Mannen min? Han hadde lagt på for å ringe politiet. Mannen
fra hyttefeltet gikk det bra med. Han hadde også ringt politiet. Og for en
gangs skyld var politiet i nærheten, noe man ikke kan regne med i Norge nå for
tiden.

Det hender jeg ser tilbake på «den koselige tiden da barna
var små». Lurer du på hvorfor jeg brukte anførselstegn? I så fall er du ikke
småbarnsmor… Her er et minne, noe omskrevet og redigert av anonymitetshensyn.
(Liksom! I virkeligheten er det for at det skal bli morsommere å lese. Og
skrive.)

Jeg er trebarnsmor. Jeg jobber deltid, og tar det ut som en
fridag i uka. Denne dagen hadde jeg særdeles lite på programmet. Jeg skulle
bare to ting: Få den eldste på skolen, og ta med de to yngste på butikken. Og
det var greit at jeg ikke hadde så mye planlagt, for formen min var dårlig. En
begynnende forkjølelse gjorde bihulene tette og ga meg en sprengende hodepine
som paracet slett ikke ville bite på.

Det viste seg temmelig fort at de to yngste slett ikke hadde
lyst til å være med til butikken. Jeg brukte all min mammalist og tålmodig. Et
symptom på forkjølelse er også at tålmodigheten blir veldig mye kortere enn
vanlig. Men omsider hadde jeg fått begge ungene påkledd og klare til å gå. Da
gjorde ettåringen en grimase jeg kjente igjen, og jeg hørte avslørende lyder
fra bleia. Samtidig kjente vi en tydelig lukt.

Resignert kledde jeg av begge to. Ja, jeg tok av fireåringen
yttertøyet også, for ellers ville dette ha skåret seg fullstendig. Inn på
badet, skifte bleie. Som nevnt er jeg trebarnsmor så jeg hadde et godt håndlag
med dette en stund. På igjen med yttertøyet på en unge som slett ikke ville kle
på seg for andre gang. Og så en unge til, som heller ikke var motivert for
dette.

Jeg bor så nær butikken at jeg fint kan gå dit. Men denne
dagen tok vi bilen. Tålmodigheten min var nå fullstendig oppbrukt. Vel inne på
butikken husket jeg det min mann hadde sagt: Vi skulle få besøk, og kunne jeg
være så snill og handle et par flasker øl? Det gjorde jeg selvsagt.

Det var en uendelig kø i kassa. Vi sto og vi sto. Ettåringen
var lei av å sitte i handlevogna og vred seg og sprellet i setet, så jeg måtte
holde ham fast. Jeg var redd han ville falle ut ellers. Fireåringen benyttet
anledningen til å plukke med seg diverse godterier med det samme. For kassakøen
er selvsagt plassert ved siden av godterihylla, og det aller mest fristende er
selvsagt stablet i barnehøyde. Jeg sukket og tok kampen.

Omsider var det min tur. Med en hylende, sprellende ettåring
i handlevogna og en hylende, trassig fireåring i hånda greide jeg å få lagt
varene opp på båndet med den ledige hånda. Det var en vikar i kassa, en jeg
ikke kjenner. Da han slo inn ølflaskene kikket han opp på meg. Jeg sto der,
prøvde å holde to unger i ro med en hånd, forkjølet og rødneset, bustete og
stresset.

«Har du legitimasjon?» spurte jyplingen.

Mange tanker raste gjennom hodet mitt akkurat da. Den
største og viktigste, og den som ble igjen, var denne:

YOU MADE MY DAY!

(Tusen takk for komplimentet, hvis dere heller vil ha det på
norsk.)

Jeg hadde skrevet et langt innlegg. Jeg tenkte at jeg skulle lese gjennom det og rette eventuelle tastefeil, så jeg trykket på forhåndsvisning. Og hva skjer? Jo, jeg fikk opp meldingen “Siden kan ikke vises”.

Dere må bare ta mitt ord for det: Dette var noe av det beste jeg noen gang har skrevet.

Det er tirsdag kveld. Jeg kjenner at jeg trenger å gå en tur. Det er fem dager siden sist, og jeg er i ferd med å miste den hardt tilkjempede kondisen jeg fikk her i løpet av våren. Så jeg spør pent om noen vil være med. “Noen” vil ikke være med, viser det seg.

Mannen jobber. 13-åringen har ridd i seks timer, sånn ca, og er sliten nok. 19-åringen rydder, og det er jo fint. 9-åringen går ikke tur, sånn er det bare.

Ja ja, tenker jeg og finner fram båndet, bikkja blir alltid med. Han vil bestandig gå tur. Men nei, det viser seg at bikkja har blitt med bestemor på hytta så det går ikke. Jeg må gå alene. Litt skuffet tar jeg fram mp3-spilleren og går ut.

Jeg har bestemt meg for hvor jeg vil gå. Gjennom skogen, opp til hyttefeltet, videre opp og til venstre forbi tjernet, til veien og ned igjen og hjem. Jeg går inn i skogen, og då kommer jeg på hvorfor det er en dårlig ide. Jeg er nemlig redd for elg, og det verste jeg kan tenke meg er å møte en mammaelg med en liten kalv som hun føler hun må forsvare. Mot meg.

Jeg går og kikker på trær og prøver å se meg ut trær jeg kan klatre opp i for å komme meg unna den imaginære elgen. Jeg var skikkelig god til å klatre i trær da jeg var barn. Jeg følte meg like mye hjemme oppe i tretoppene som nede på bakken, og selv om det var et par meter opp til den nederste greina var ikke det noe problem. Jeg kom meg uansett opp.

Dessverre er dette mange år (og kilo) siden. Jeg kan ikke regne med å få til dette nå, i min alder. Det beste jeg kan håpe på er at elgen holder seg borte. Så jeg biter tennene sammen og går på.

Jeg passerer hyttefeltet, og kommer til stien som går forbi tjernet. Skjønt sti og sti, den minner mer om en bekk etter regnværet i vår. Jaja, jeg går likevel. Å snu er ikke et alternativ, det er nederlag. Så etter noen få skritt kjenner jeg vannet piple inn i joggeskoene. Snart er sokkene gjennomvåte. Pytt sann, jeg kommer høyere og nå er stien tørr. Vannet i skoene mine blir varmet opp og det gjør da ikke så mye at man blir litt våt heller.

Men dessverre er ikke “litt våt på føttene” enden på denne visa (eller stien). Snart er landskapet mer myr enn sti, alt er vått og jeg greier ikke å unngå å tråkke uti. Jeg blir stadig våtere. Det surkler i skoene for hvert skritt jeg tar, og det varme vannet byttes ut med nytt, iskaldt. Men nå er jeg snart ferdig med denne stien, foran meg ser jeg veien. Og den er tørr, der er det fint å gå og nå er det bare nedoverbakker igjen hjem igjen.

Bruce Springsteens stemme fyller ørene mine, jeg skrur opp lyden og nærmest danser nedover bakkene. Kroppen er varm, hjertet slår, pusten går lett og det er herlig å leve!

Det var fredag. Jeg hadde hatt en litt slitsom dag på jobben, så i sekstiden hadde jeg sunket ned i sofaen med en tv-serie (se tidligere innlegg).

Telefonen ringte. Det var min venninne.

Hei, sa hun. Jeg står utenfor hos dere. Det er en hest her. Jeg tror ikke det er deres altså…

Jeg kommer, sa jeg.

Jeg la på, stakk føttene i joggeskoene og løp ut. Og der sto hun, utenfor grinda. På innsida av gjerdet sto mine to hester og stirret fascinert. På utsida, i veien og langs veien, danset en fremmed hest.

Den spratt rett ut veien, sa min venninne. Jeg kunne fort ha kjørt på den.

Jeg skal prøve å fange den, sa jeg.

Jeg gikk og hentet ei grime. Og i farten fylte jeg hånda med kraftfor. Riktignok kraftfor til sau, men jeg antok at denne hesten ikke ville ta det så nøye.

Hesten var redd, men jeg kom bort til den. Den spiste litt kraftfor fra hånda mi. Men jeg fikk ikke på den grima. Den kastet med hodet og vred seg unna. Jeg var i ferd med å slippe opp for kraftfor, og i det den spiste de siste pelletsene tredde jeg grima over hodet på den og rundt halsen som en halsring. Den vrengte med øynene og kastet med hodet, men skjønte fort at nå var det bare å gi opp. Og da smatt jeg grima ordentlig på.

Jeg hadde fanget den.

Nå var det bare å leie den hjem. Trodde jeg. Den gang ei.

Hesten plantet alle fire bein i bakken, lente seg litt bakover og sto i mot alle mine forsøk på å flytte den. Jeg var tom for kraftfor, og mobilen lå igjen inne.

Jeg strakte meg mot grøfta, dro opp en gresstust og prøvde å friste hesten med det. Den stirret nærmest hånlig på meg. Gress, liksom! Den sto jo midt i mellom to grønne grøfter fulle av gress. Kunne bare ta noen skritt og spise når den ville. Og det ville den ikke nå!

Min venninne beklaget, men måtte dra. Jeg sa det var greit, det var jo det, og det var ikke stort hun kunne gjøre. Holde meg med selskap var jo en mulighet, men litt bortkastet kanskje.

Hesten ble redd da hun kjørte, og begynte å bevege seg. Jeg benyttet sjansen og fikk styrt den i riktig retning. Jeg klappet og strøk den på halsen mens vi gikk, og vi ble riktig gode venner etter hvert. Hesten slappet av, den begynte å forstå at grime ikke var farlig og at det gikk an å gå sammen med meg. Jeg var riktig fornøyd.

Vi kom til avkjørselen til den gården jeg mente den hørte til på. Der er det en elektrisk ferist, og det var tydelig at hesten husket dette. Den bråstoppet igjen. Tilfeldighetene ville at det kom en mann i mot. Jeg snakket litt med ham, og han åpnet grinda ved siden av ferista for oss. Jeg lokket og lirket og plutselig gikk hesten.

Vel gjennom grinda begynte den nok å forstå at dette gikk riktig vei, for nå begynte den å løpe.

Jeg er ikke så rask, så jeg fikk bremset den litt. Igjen gikk vi, denne gangen med raske steg. Så hørtes during bak oss. En traktor passerte på veien, og hesten ble redd igjen. Nå begynte jeg å bli en smule utålmodig, så jeg glefser til den at den fikk jammen ta seg sammen! Den bor jo tross alt på en gård, og har vel sett en traktor før! Så snudde jeg hodet dens så den så traktoren og skjønte at den ikke kom mot oss. Den roet seg, og vi gikk videre.

Nå var vi fremme ved huset til gårdens eier. Han kom heldigvis akkurat ut av døra, og jeg ropte til ham.

Oi, har du greid å leie den hesten hit? Sa han. Det var godt gjort, for den er ikke innridd eller trent.

Det gikk ganske greit, løy jeg. Vi ble liksom venner på turen…

Mannen overtok hesten. Han skulle slippe den inn sammen med de andre hestene på beitet. Han lovet å komme tilbake med grima.

Jeg ruslet hjem og sank ned i sofaen. Favorittserien min var slutt.

Jeg hadde ikke før satt meg før det ringte på døra. Det var bondens far. Han kom tilbake med grima, og takket meg så mye at jeg ble nesten litt flau.

Lørdag formiddag skulle sønnen min besøke en kompis. Hos oss betyr det kjøring. Så jeg kjørte.

Veien vår er forholdsvis svingete og smal. Mot slutten av en av de få rettstrekningene møtte vi en bil i rasende fart. Den kom ut av svingen i feil fil. Den kjørte så fort at den ikke greide å holde sin egen side.

Den møtende bilen greide så vidt å vrenge over til riktig fil før det smalt.

Hadde vi vært et sekund, eller kanskje et halvt, tidligere ute, hadde vi fått den i fronten. Marginene er små av og til.

Mannen min spurte meg hva slags bil det var, farge og bilnummer. Jeg rakk ikke å oppfatte noen av delene, den kjørte så fort at vi bare hørte drønnet fra motoren. Det var en mørk bil, kanskje litt sånn sportsbil-utseende.

Sikkert ruspåvirket, sa mannen min. Jo takk, det var virkelig beroligende.

Mine barn går langs den veien!

Jeg innrømmer det: Jeg liker å se på tv.

Da vi flyttet inn her, fikk vi oss parabol og masse kanaler. Det hadde jeg aldri hatt før, og en ny verden åpnet seg. Nå fikk jeg tilgang på både Animal Planet og Discovery. Jeg liker dyreprogrammer og jeg liker lettfattelig vitenskap for amatører. For eksempel meg.

Etter som årene har gått, har jeg fått nye favoritter. Og det har ungene også. Nå er det nokså sjelden (les: Forekommer aldri!) at vi ser på Disney Junior med programmene Mikkes klubbhus og Små Einsteins. Jeg kan ikke si jeg savner det så veldig… Det var greit nok, og barna hadde glede av det. Men det blir jo litt… ensformig.

Nå burde jo ikke jeg snakke (skrive) så høyt om ensformig. Jeg liker godt det velkjente, og spør du mannen min hva jeg tenker om utvikling og forandringer vil han antagelig le godt. Jeg er ikke god på det. Jeg liker at ting fortsetter sånn som de alltid har vært.

Dette var en avsporing. Jeg hadde tenkt å skrive litt om en tv-serie jeg liker. Jeg ser selvfølgelig på nyheter på tv, men jeg har også en hemmelig svakhet: Jeg liker The Big Bang Theory. Jeg er helt hekta. Jeg følger med hver eneste dag. Så sant jeg kan. Og jeg ler like godt hver gang.

For uinvidde: Serien kretser rundt en liten vennegjeng i byen Pasadena, i California. Det begynner med to nerdete menn som får en nydelig ung kvinne som nabo. Etter hvert blir vi kjent med flere karakterer. Hovedpoenget er at spesielt mennene i serien er sosialt klønete. De strever litt med å forholde seg til andre mennesker. De er lynende intelligente, men sosialt uintelligente.

Og dette befester jo noen fordommer hos meg, i hvert fall. Har dere hørt uttrykket: “Å være så intelligent at det bikker over”? Eller: “Grensen mellom geni og galskap er jo vag”? Jeg tror det er lett å tenke slik for å slippe å føle seg totalt underlegen. Ok, han er lynende intelligent, men ærlig talt da, JEG har i det minste VENNER liksom. Joda, han har jo også venner, men de er jo like rare og de er sikkert bare venner fordi de ikke fungerer sammen med noen andre. Tenker jeg. (FYI: HAN i dette avsnittet referer til hovedpersonen i TBBT, Sheldon.)

Samtidig er det mulig å kjenne seg igjen i karakterene. OK, jeg har ikke en IQ på oppimot 200. Men jeg opplever jo også av og til å si gale ting. Gjøre noe dumt. Jeg har mine områder jeg strever med. Her kommer identifiseringen inn. Jeg identifiserer meg med disse karakterene fordi de også strever litt med livet innimellom.

Misforstå meg rett. Jeg er stort sett fornøyd. Jeg er lykkelig – for det meste. Jeg elsker min mann og mine fantastiske barn, jeg liker jobben min og jeg har verdens beste kolleger. Så livet mitt er bra. Men det går jo aldri helt på skinner, ikke over tid i hvert fall. Det er humper og dumper og svinger og bratte oppoverbakker og nedoverbakker. Og så snubler man og går litt på trynet.

Og da er det godt å sette seg ned foran tv’en, kuppe fjernkontrollen og le litt av en tv-serie man liker.

Det er ikke så ofte jeg kjenner på stresset nå for tida. Ungene begynner å bli store. Ingen av dem går på SFO lenger, for ikke å snakke om barnehagen. Det er en evighet siden jeg hadde barnehageunger.

Nå kikker jeg litt overbærende på kolleger som har yngre barn enn meg, og som kaster seg ut i garderoben på jobb presis på slaget klokka fire hver ettermiddag, hiver på seg klærne og suser av gårde for å rekke SFO eller barnehagen. Det gjør ikke jeg. Mine barn tar skolebussen hjem, selv. De greier seg selv en times tid til jeg kommer fra jobb. Jeg slipper å forholde meg til åpningstider lenger.

Likevel hender det vi streifer innom stresset, vi også. I går for eksempel. Det skulle være foreldrefest på skolen. Jeg var invitert av mitt yngste barn, som skulle spille skuespill og greier. Jeg har selv vært med og øvd inn rollen, og jeg har skaffet kostyme. Invitasjonen har ligget på benken her i snart to uker, så dette burde altså ikke komme som noen overraskelse.

Men. Som jeg har nevnt før, det hender at det glipper litt. I går glapp det. Mannen var bortreist, 13-åringen likeså. Minstemann hadde time i kulturskolen fra klokka halv fire til fire, og jeg hadde møte på jobben til klokka fire. Slik er det hver eneste uke. Ja, bortsett fra at mannen min ikke er bortreist hver onsdag, men møter og spilletimer er fast.

Så ramlet det noe inn i hodet mitt: Det skulle bakes til foreldrefesten. Alle foreldrene skulle ha med mat eller kake til felles bord. Og det hadde jeg glemt, og klokka var nå halv tre, jeg skulle være på jobb til fire, og festen begynte sju.

Mange tanker raste gjennom hodet mitt. Sjokoladekake! var en av dem. Men jeg slo tanken fra meg. En sjokoladekake bør avkjøles før man pynter den, ellers smelter kremen og dessuten ville antagelig halvparten av foreldrene ha med seg sjokoladekake. Sånn erfaringsmessig.

Jeg fikk huket tak i sønnen min og fortalte ham om problemet. Han sa: Muffins. Det kan vi lage, det går jo fort. Han hadde rett, innså jeg. Jeg har en idiotsikker oppskrift, og de skal ikke steke lenge, og jeg er ingen cupcake-mamma så jeg pynter dem ikke så voldsomt. Melis og nonstopp holder for meg.

Vi stoppet på butikken og kjøpte melis og nonstopp. Og en Grandiosa til middag. Vel hjemme fikk jeg satt Grandiosaen i ovnen men familiens yngste fant fram ingredienser og begynte å blande muffinsrøre. Da pizzaen var ferdig satte vi muffinsene i ovnen, tørket svetten og spiste. Etter at vi hadde spist, tok vi muffinsene ut og lot dem stå og avkjøle seg mens jeg tømte oppvaskmaskinen, satte inn brukt dekketøy og satte på en vask til, fant fram kopper og asjetter vi skulle ha med oss på festen og pyntet muffins. Minstemann hjalp meg med pyntingen. Jeg tok på melis, han la på nonstopp. Og vips, så var vi klare til å dra.

Vi rakk det med god margin. Jeg slapp å være den sløve mora som hadde glemt kake, og alle var fornøyde. Skuespillet gikk kjempefint, og salen var stappfull av stolte foreldre.