Livet på Skogen

Etter en veldig koselig tur til Kristiansand i høstferien satte jeg meg ned og skrev et brev. Et godt, gammeldags brev. Skrevet med kulepenn på gammeldags papir. Ruteark, siden jeg ikke hadde brevpapir.

I gamle dager, da jeg var ung, fikk vi av og til brevpost til jul og bursdag. Brevpost, det var da en eske eller mappe som inneholdt ark og konvolutter. Begge deler var gjerne i pastellfarger, og med kule eller søte mønster på. Og ofte et lite bilde i hjørnet på arkene, og det samme bildet i et hjørne utenpå konvolutten. Disse settene var ment for brevskriving. Og vi brukte dem til det.

Jeg skrev seriøst mye brev da jeg var barn og ungdom. Og i begynnelsen av voksenlivet. Jeg hadde brevvenner, alle hadde det. Mennesker vi aldri møtte, men bare brevvekslet med. Jeg skrev altså et brev og fortalte litt om meg selv og hva jeg opplevde i livet mitt, klaget litt over leksene og sånn, og så klistret jeg på et frimerke og sendte brevet avgårde. Deretter ventet jeg en uke eller to før jeg fikk svar.

Jeg satt selvsagt ikke og stirret på postkassa i ei uke eller to. Jeg holdt på med de vanlige tingene, skole, lekser, fritidsaktiviteter og venner. Når brevet fra min ukjente venn kom, leste jeg det nøye. Gjerne flere ganger. Så var det å sette seg ned og skrive et svar.

Da jeg flyttet fra hjembygda og hit til dette stedet som nå er mitt hjem, skrev jeg også brev. Til både slekt og venner. Jeg husker at mormoren min hadde en snirklete løkkeskrift som nesten liknet på kniplinger. Og hun skrev “mig”og “dig”. Skikkelig gammel rettskriving.

Det hender jeg forteller barna mine om dette konseptet med brevvenner. Da bare stirrer de på meg og rister litt på hodet. Jeg ser det i øynene deres hva de tenker. Vente 14 dager på svar? Nå for tiden er det knapt noen som venter 14 minutter engang.

Det hender jeg føler meg skikkelig gammel. Og hun het Anne og bodde i Stavanger, brevvennnen min som jeg ikke kjente.

Inspirert av alle disse gruppene på Facebook: “Du vet du er fra (sett inn stedsnavn) når…”

Jeg tok den gamle Hondaen på butikken, den med bensinmotor og manuelt gir. Litt av en overgang etter å ha kjørt elbil uten gir i måneder. Så her er min liste:

Du vet du er en Teslasjåfør når du skal parkere på butikken og dytter og dytter på spaken til vindusviskerne. Ingenting skjer, og du lurer på hvorfor i huleste det ikke står P (for park) i displayet (som for øvrig ikke finnes på denne bilen).

Du vet du er en Teslasjåfør når du skal dra fra butikken, men i stedet for å sette bilen i første gir slår du på vindusviskerne og så sitter du der og lurer på hvorfor ikke bilen vil kjøre snart.

Du vet du er en Teslasjåfør når du nærmer deg avkjørselen fra fylkesveien, og i stedet for å bremse slipper du bare gassen. Og så sitter du der og lurer på hvorfor i huleste bilen fortsetter med tilnærmet samme hastighet, før du innser at du faktisk må bruke bremsen. Og i forfjamselsen glemmer du å trø inn kløtsjen så når du har fått svingt av fylkesveien kommer du ikke lenger…

Som mange vet har vi kjøpt oss elbil. Og læringskurven er bratt. Nå tenkte jeg at jeg skulle dele litt av min nyerfarte kunnskap med eventuelle lesere av denne bloggen.

I dag: Parkering og ladingsplasser.

Mange steder, ved for eksempel kjøpesentre, står det skilt på veggen med en sånn stor blå P og så et mindre skilt der det står elbil. Dette betyr IKKE at det er en parkeringsplass for elbiler. Det er en LADEPLASS med tilgang til strøm.

Ikke parker på slike plasser, ikke en gang om du har en elbil, med mindre du faktisk skal lade der. Plassene er reservert for folk som trenger å lade. Skiltingen er litt dum, det burde ikke stått parkeringsplass. Det burde stått ladeplass. Ofte er disse plassene nær inngangen, og det er dumt. For da blir de desto mer fristende for folk som ikke trenger dem.

Men du som kjører bensin- eller dieselbil: Hvor glad ville du blitt dersom jeg parkerte ved bensinpumpa på Statoil og gikk på shopping i to timer? Jo, det er faktisk samme sak. Sånn rent bortsett fra at Statoil har flere bendinpumper, så du ville sannsynligvis fått fylt drivstoff likevel. Det får ikke jeg, når du tar ladeplassen.

Vis hensyn, så går alt så mye bedre.

Da har vi tilbakelagt vår første langtur i Tesla. På forhånd hadde jeg mange tanker svirrende rundt i hodet. Ord som rekkeviddeangst og ladetrøbbel for eksempel. Dette er historien om hvordan det gikk.

Vi pakket bilen mandag formiddag. Planen var å komme oss til Gjøvik, for å oppleve Vitensenteret Innlandet. Og deretter skulle vi kjøre videre vestover så langt vi orket. En typisk Bjørnbakken Eide-plan, altså. Litt vag.

Vi startet hjemmefra med fulladet bil. Første stopp var på Tesla Supercharger på Lillehammer. Der fikk bilen litt påfyll mens vi spiste lunsj. Greia med Tesla er at superladerne er gratis, og rasende effektive. På en liten lunsjstopp var bilen fulladet igjen. Så vi kjørte til Vitensenteret på Gjøvik og koste oss der. Klokka fire, når Vitensenteret stengte, kjørte vi videre. Vi endte i Fagernes. Der fikk vi oss et hotellrom for natten. Litt kjøring rundt i Fagernes, blant annet for å finne bowlinghallen, spiste opp litt mer strøm. Men fortsatt hadde vi god rekkevidde på batteriet.

Neste dag kjørte vi til Gol. Der er det også Tesla Superchargers, så der ble vi en times tid og fikk ladet bilen full. Vi brukte tiden til å rusle bort til sentrum og tilbake. Så fortsatte vi over Hardangervidda til Eidfjord. Der fant vi en ladestasjon satt opp av kommunen. Også den var gratis, for kommunen ønsket å oppmuntre til mer bruk av elbiler. Mens bilen ladet ruslet vi rundt, kjøpte oss litt mat, og spiste moreller på en benk i sola.

Så kjørte vi til Ulvik, der vi hadde bestilt rom på et lite pensjonat. Jepp, en bestilling. Helt utypisk for oss.

Neste dag fant vi ut at vi var egentlig ikke så langt unna Bergen, så da kjørte vi dit. Via Voss. Bilen ladet i et parkeringshus rett ved siden av Vil Vite-senteret mens vi var der. Også dette var gratis. Så kjørte vi tilbake til Voss og overnattet der. Bilen fikk lade over natten, hotellet hadde en liten ladestolpe på gjesteparkeringen.

Neste dag dro vi til Aurland. Der er det også Tesla Superchargers. Vi spiste lunsj på kafeen rett ved siden av, mens bilen ladet. Deretter gikk turen til Stryn. Vi fikk rom på et koselig lite vertshus i sentrum. Bilen fikk strøm over natta på Essostasjonen tre kvartaler bortenfor. Denne gangen kostet det oss litt penger, hele 50 kroner. Det var den totale summen vi måtte ut med i drivstoff på denne turen…

På hjemreisedagen kjørte vi gamle Strynefjellsvegen. Her oppdaget vi en bitteliten ulempe med elbil. Ingen hører at vi kommer. Derfor ble vi liggende i kø bak noen folk på rulleski. Vi lå bare bak dem, og det går ikke fort på rulleski opp gamle Strynefjellsvegen. Den er bratt. De svingte inn på en møteplass, muligens for å trekke pusten, og da kjørte vi forbi dem. Vi så at de skvatt da vi kom inn i synsfeltet deres.

På vei nedover ladet bilen. Du kan sammenlikne det med en bensinbil: Tenk deg at du får mer bensin på tanken av å kjøre nedoverbakke. Utenkelig? Ikke når du kjører elbil. Vi kjørte helt til Dombås. Der stakk vi innom en dagligvarebutikk for å ha litt brød og melk og sånn med oss hjem. Da fikk bilen en liten halvtime ved en Supercharger. Det hadde nok ikke vært helt nødvendig, men det er alltid greit å ha noe å gå på.

Det var en kort oversikt over ferien. Ikke alle ladestoppene var nok helt nødvendig, men vi er litt nybegynnere enda og det er greit å slippe rekkeviddeangsten. Den var helt fraværende på hele turen. I tillegg er det utrolig behagelig å kjøre elbil. Den går stille, og den lukter ikke. Noen sperrer opp øynene og stirrer, det er morsomt. Noen hører ikke at vi kommer, så man må være varsom.

Men jeg er, om mulig, enda mer fornøyd med bilen nå enn jeg var før. Jeg kjenner overhodet ingen misunnelse eller ønsker om en bråkete, luktende bensin- eller dieselbil.

Jeg vil skrive ned noen av mine tanker rundt landbruksoppgjøret og bøndenes aksjoner.

Sånt rent umiddelbart rister jeg litt på huet av alle som hyler at vi slett ikke har bruk for norske bønder. Vi kan jo bare importere mat! Ja, kjære vene, Afrika har sikkert litt å avse… Jeg synes å huske at de hadde så fryktelig mye til overs i Sudan nå. Eller ikke. Men drit nå i dem, det viktigste er jo at VI får! Så da kan jo alle andre heller dø av sult. Har de ikke penger til å by over oss, vel, synd for dem.

Landbruket i Norge handler om matproduksjon, om kulturlandskapet og om distriktspolitikk. Etter hvert som det blir færre bønder, og landbruket blir mer sentralisert, vil kulturlandskapet gro igjen. Og dermed blir det mer kratt og skog, og enda mer flått. Var det noen som tenkte på det? Nei, i kampen for billigere mat tar vi ikke smålige hensyn.

Mange roper høyt om subsidier. Ja, skal vi snakke litt om subsidier kanskje? Jeg er subsidiert, og hvis du som leser dette har barn, er du også subsidiert. Barnetrygden har du vel hørt om. For øvrig er pressen den næringen i Norge som mottar mest subsidier, så jeg sliter litt med å skjønne at de, pressen altså, velger å henge ut bøndene som subsidiesnyltende latsekker. Hurtigruten mottar visst også rikelig med subsidier. Og skipsrederne.

Også klager mange på at norsk mat er så dyr. Dyr? Ikke snakk om. Ingen må jobbe så lite for maten som oss nordmenn. Man sammenlikner seg med Sverige. Det er så billig mat i Sverige. Jo da, men sammenlikne lønninger med det samme da, vær så snill. Svenske lønninger ligger godt under de norske, nemlig. Tar man det med i regnestykket er svensk mat dyrere en norsk.

(Nå er det for øvrig ikke bøndene som stikker av med mesteparten av fortjenesten på norsk mat heller. Da må du vel kanskje kikke litt på Rimi-Hagen og Rema-Reitan.)

Men uansett: Synes du norsk mat er dyr og dårlig? Vel, ta deg en snartur over grensa og kjøp deg billig saltvannsfilet med kyllingsmak. Ønsk bøndene dit pepperen gror, importer mat fra en sultende verden og klapp deg selv på magen.

Jeg har nevnt det allerede: Våren er kommet. Snøen har smeltet (nåja, nesten i hvert fall) og jeg har begynt å gå tur i skogen igjen. Med joggesko, ikke støvler eller truger. Etter hvert blir jo bikkja litt lei av å gå den samme stien igjen og igjen og igjen, så i går fant jeg ut at jeg skulle ta en annen sti. Jeg er full av gode ideer, og det er slett ikke alltid at jeg tar meg tid til å tenke helt igjennom alle disse ideene og konsekvensene av dem.

Men. Vi ruslet i vei, bikkja og jeg. Oppover veien, og videre oppover. Oppover og oppover. Til det stedet der favorittstien min tar av fra veien. Jeg så jo forsåvidt at det lå litt snø der, men jeg tenkte at stien begynner med en oppoverbakke. På skyggesida. Det blir sikkert fint bare jeg kommer opp den første kneika, for da kommer vi inn i sola og der er det nok tørt og fint å gå. Tenkte jeg.

(Nå må jeg bare skyte inn at i fjor sommer tørket ikke denne stien opp før uti august, sånn omtrent. Så sånn egentlig forstår jeg ikke helt hvorfor jeg trodde at det skulle være tørt og fint i begynnelsen av mai. Men som sagt, jeg tenker ikke alltid helt igjennom konsekvensene.)

Jeg begynte å gå. Snøen lå hovedsaklig akkurat på stien, så jeg gikk ved siden av stien. Litt kjerringris var det jo, og temmelig vått mellom tuene var det også. Jeg hadde joggesko og bomullssokker. Så jeg ble litt våt og kald. Men jeg tenkte at nå er jeg snart oppe, nå er det snart tørt og fint.

Det var det ikke. Jeg kom opp, men det ble bare mer snø. Og snart var det så mye snø at det ikke gikk an å gå utenom, fordi det lå snø utenom også. Så jeg trakk inn magen og prøvde å gå så lett som mulig, sånn at jeg skulle gå oppå skaren. Skare, liksom. Jeg datt selvsagt rett gjennom, for snøen var råtten. Og under snøen var det vann. Så temmelig snart var skoene mine fylt med snø og vann.

Det var iskaldt og vått. Det eneste fornuftige var å snu. Gjorde jeg det? Nei, selvsagt ikke. Jeg tenkte at nå er jeg over det verste. Det stemte ikke. Hele resten av stien var råtten snø og iskaldt smeltevann. Bortsettt fra omtrent ti meter med skikkelig skareføre.

Bikkja var lykkelig, selvsagt. Han elsker snø. Elsker, virkelig elsker snø. Så hver gang jeg stoppet for å tømme snø og vann ut av skoene, passet han på å rulle seg. Hipp hurra.

Jeg skal ikke gå den stien igjen før i august, tror jeg.

I år kom våren tidlig. Det er 27. april nå, og snøen er så og si borte. Vi fant geitfrivil som vi pyntet med til mysteriemiddagen på skjærtorsdag, og i dag så jeg noen små, blå klokkelignende blomster i bedet.

Jeg har allerede gått tur med hunden gjennom skogen. Ok, det var igjen litt (mye) snø noen steder. Og skogsbilveien var vekslende våt leire, snø og is.

På onsdag skal jeg til Gjøvik for å se en musikal, Vinterfolket, av og med elever ved Rønningen folkehøgskole. Anja har en danserolle, og jeg gleder meg skikkelig til dette! Min mor, min tante, min bror, Ingars bror, Ingar, Astrid og Eivind skal også dit.

Og så har jeg fått garnet jeg bestilte, så nå er jeg i gang med å strikke Islandsgenser igjen. Jeg bestilte fra www.birgirsdottir.no . Hun har godt utvalg av garn, og jeg får dessverre ikke betalt for å skrive dette.

En kjapp oppsummering av høydepunktene i påsken:

Anja og Ari kom hjem og ble i 10 dager
Masse besøk, til og med av venner vi ikke har sett på et år og barna deres som vi ikke har sett på enda lenger.
Mord og mysterier til middag i meget hyggelig samspill med naboene skjærtorsdag.
Turer til fots og på hesteryggen.
God tid og avslappet stemning, masse latter, spøk og glede.

Jeg har hatt den beste påsken i manns minne, og nå gleder jeg meg til å ta fatt på jobben igjen.