Livet på Skogen

I år trodde jeg faktisk at sommerferien skulle bli uendelig lang. Den skulle vare og vare og vare og aldri slutte.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg trodde det. Jeg nærmer meg 48 år, og all erfaring jeg har tilsier at sommerferier slutter. Det gjorde denne også.

Jeg begynte på jobb for en uke siden. Den uka hadde vi planleggingsdager. greit nok, men jeg liker skolen bedre når den er full av barn. Skoler skal være fulle av barn, gangene skal være fulle av jakker, gymbager og slurvet slengte sko. Og nå er de tilbake igjen. Elevene. De aller viktigste i skolen.

I går kveld kom jeg og sønnen min hjem etter å ha overvåket 16-åringens innflytting på hybel. I dag begynte vi. 16-åringen på ny skole, og yngstemann og jeg på den samme gamle. Han begynte på ungdomstrinnet, jeg fortsatte på småtrinnet med de samme elevene som jeg hadde i fjor. Og det var helt greit. På slutten av sommeren kjente jeg godt at jeg savnet dem og at jeg gledet meg til å treffe dem igjen.

I dag var dagen her. Nå har vi hatt vår første dag på skolen. Etter middag satte vi oss til å legge på bokpapir på skolebøkene hans. 8 bøker fikk vi unnagjort i dag.

Jeg, eller det vil si klassen min, har også fått nye bøker i dag. Og da jeg åpnet arbeidsboka i naturfag på en tilfeldig side, gjett hva som dukket opp? En kakeoppskrift! Så jeg tok med boka hjem og kopierte den siden.

Og nå må jeg avslutte, for jeg skal gå og glasere en sjokoladekake. Pensum i 4. klasse.

Høsten er her. På værmeldingen i forrige uke sa de et eller annet om “kjølige vinder fra Arktis” – jeg hørte ikke så nøye. Og de hadde jammen meg rett! Skjønt kjølig, iskalde er vel et mer dekkende ord. Og når været blir dårlig, kommer sauene ned fra fjellet.

Min mann og jeg kjørte innover to søyer med lam som hadde kommet hjem. Vi kjører dem et godt stykke innover i fjellet, deretter går vi med dem til saltplassen. Det blåste. Jeg hadde på meg turbukse, ulltrøye, ullgenser og softshelljakke. buff i halsen, pannebånd og hjemmestrikkede votter. Ullsokker i joggeskoene. Jeg måtte ta på meg hetta, for jeg frøs på ørene (ja, jeg hadde pannebånd men det var ikke nok!).

Det blåste slik at hetta blafret og jeg hørte nesten ikke hva mannen min sa, de gangene han prøvde å snakke med meg. Og jeg frøs. Selv om vi gikk og gikk.

Nå er det høst. Det er på tide å finne frem ullundertøyet og ullgenserne. Her skal jeg betro dere en liten hemmelighet:

Jeg har ikke ryddet vekk ullundertøy og ullgensere siden forrige vinter jeg. De har ligget i skapet mitt. Og ikke nok med det. De har blitt jevnlig brukt gjennom sommeren.

På en gammel film jeg så en gang, var det en som sa at i Norge har vi ni måneder med vinter i løpet av et år. Og så tre måneder med litt dårlig skiføre.

“Hei! Hvor har du vært i ferien da?”

Høres det kjent ut? En standardreplikk når man kommer tilbake på jobb dette. Men i dag leste jeg noe i avisa som fikk meg til å tenke litt videre på dette. Og i år kan jeg svare litt annerledes enn jeg pleier.

Denne sommerferien har jeg vært i Danmark med familien. Jeg har vært på hytta med familien, og samtidig var jeg i Australia med Don og Rosie.

De som kjenner meg vil nok sikkert lure på hvem Don og Rosie er. Don og Rosie er ikke virkelige personer. De er hovedpersonene i boken “Prosjekt Rosie” som jeg hadde med på hytta.

Noen ganger leser du en bok og forsvinner inn i den. Det skjedde med meg da jeg leste “Prosjekt Rosie”. Personene blir på en måte virkelige, selv om jeg jo naturligvis vet at de ikke finnes. Miljøet de lever i blir virkelig, bipersonene i boka blir virkelige.

Jeg hadde samme opplevelse da jeg leste “En mann ved navn Ove”. Jeg følte at jeg var i Sverige, i Oves lille nabolag. Jeg ble kjent med personene i boken. Jeg følte deres følelser, på en måte.

Det er det litteratur gjør med deg: Den gir deg dine egne bilder, dine egne følelser og den gir deg opplevelser du ikke har opplevd på ordentlig.

Jeg har strikket en enkel jakke med rundfelling. Denne er strikket i dobbelt alpakkagarn, Sandnes Mini alpakka og Suri. Jeg tok egentlig utgangspunkt i at jeg skulle strikke meg en Skappelgenser, bare som jakke, men så ombestemte jeg meg og laget rundfelling.

Rundfelling er helt genialt, for det blir nesten ikke noe montering. Hurra!

I dag er det 22 år siden min eldste datter ble født. 22 år siden jeg for første gang fikk oppleve den overveldende følelsen av umiddelbar kjærlighet til det bittelille, perfekte barnet jeg fikk i armene.

Det bittelille barnet er ikke lenger bittelite, men har blitt en voksne og fornuftig dame. Hun kjører bil, studerer juss og jobber. To hele tiår og litt til ligger i mellom.

To tiår og litt til, fylt med glede og kjærlighet og en mengde opplevelser som vi fikk takket være henne. Banan-sklia i Sverige, for eksempel. Eller lange trilleturer på Verket ved midnattstid.

Jeg er så uendelig glad i deg, Anja. Gratulerer med dagen!

Endelig oppdaget NRK, selveste Statskanalen, at landet vårt har to fylker som ikke ligger ved kysten. Verken Hedmark eller Oppland har en eneste meter med kyststripe, og dermed har disse fylkene heller ikke vært representert på TV særlig ofte. Men i sommer har de sendt en hel uke! med Skibladner og Mjøsa og Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Og Stange og Nes og Biri og Kapp.

Direktesendt båttur, minutt for minutt på TV. Skibladner som kjørte i sikksakk for å bruke lang nok tid på turen (enda så sakte den båten går i utgangspunktet) og selvsagt akkompagnert av diverse Innlandsmusikk. Mest Prøysen, selvfølgelig, tolket av diverse artister.

Og her har jeg bare et bittelite innspill: Hva med å få med littegranne nyere musikk? Altså, jeg liker Prøysen jeg, for all del. Men det finnes så mange gode, nye artister både i Hedmark og Oppland som kanskje kunne ha fått være med. Heldigvis slapp de til Frida Aannevik, heldigvis.

For vi er ikke så fryktelig sidrumpa her i Innlandet. Ikke slik som ryktet påstår. Og da kunne det kanskje ha vært fint om vi kunne vist fram noe litt mindre sidrumpa enn Prøysen også?

Personlig er jeg glad i Hedemarkens Sønner. Søk dem opp, musikken ligger på Spotify.

Sommeren er her. Og bygda fylles med turister. Jeg synes det er helt greit, og faktisk ganske fint, men det er fint hvis dere som kommer hit kan ta litt hensyn til oss også. Noen av oss bor her. Det er her vi har hjemmene våre og jobbene våre. Veiene er transportrutene våre. Vi bruker dem for å komme til og fra jobb og hjemme, og butikken. Barnehage og skole/ SFO.

Her er noen tips fra meg. Ikke ta det ille opp, for tanken er god. Jeg ønsker å fortelle deg dette, fordi det kan hjelpe deg. Og kanskje til og med hindre at du havner i en ulykke.

1. Vi har stort sett bare en gjennomgangsvei gjennom dalen. Den er smal og svingete og i relativt dårlig forfatning, men det er nå engang 80 km/t som er fartsgrensen på den. Bortsett fra gjennom noen små tettsteder, der hastigheten er satt ned til 60 eller til og med 50.

Ikke parker på denne veien for å ta bilder og beundre utsikten. Ikke engang for å la kona di plukke blomster i veikanten. Du skjønner, det er parkering forbudt på forkjørsvei og den regelen gjelder til og med her. I tillegg har trafikken av store kjøretøyer som trailere og vogntog økt voldsomt de siste årene. Hvor kult er det egentlig å sitte der i din lille bil, når en trailer med 40 tonn last kommer dundrende rundt svingen og treffer deg midt bak? Og den andre siden av saken: Hvor kult tror du det er å være han eller hun som kommer kjørende rundt den svingen og plutselig står i fare for å kræsje rett i din bil?

2. Dette punktet handler om fart. Det er greit at veien vår gjør deg litt usikker. Selv jeg er usikker på visse strekninger, og da er det fornuftig å senke farten. Men det er ikke fornuftig å kjøre i 40 i 80-sona, når asfalten er tørr og sola skinner. Da skaper du kø og irritasjon. For vi som kjører bak deg bryr oss ikke om at du vil fotografere utsikten og legge den ut på Instagram og Snapchat mens du kjører. Vi vil at du skal kjøre i tilnærmet fartsgrensen, og holde fokus på veien. Og greier du ikke det, må du stoppe. Og da kan du kikke på punkt 1 en gang til, og stoppe i en busslomme, på en rasteplass eller en avkjøring. IKKE midt i veien.

3. Dette har jeg allerede vært inne på i punkt 2. Ikke ta bilder eller bruk kikkert eller mobil mens du kjører. Vi ser det skjønner du, sånn som bilen din vingler på veien. Stopp først.

4. Ta hensyn til dyrene våre også. Sauene er livsgrunnlaget vårt, og gjør at vi kan skaffe deg fårikål til høsten, pinnekjøtt til jul og garn til så mange ullgensere du kan ønske deg. Vi ønsker ikke at de skal gå i eller ved veien, men noen ganger kommer de på utsiden av gjerdet. De er dyr, ikke kulisser for det vakre naturbildet du vil ta. Senk farten når du passerer dem.

Ta hensyn til oss, kjære turister. Vi bor og lever her. Vi produserer maten du spiser. Dyrene våre går på utmarksbeite og holder krattet nede og sørger for at flåtten ikke får så gode levevilkår. Vi gjør så godt vi kan, og hvis du tar litt hensyn er du hjertelig velkommen hit.

Hilsen Marianne

Jeg var i det kreative hjørnet, så jeg bestemte meg for at nå skulle jeg sette noen bilder inn i album. Mens vi var i Danmark, hadde nemlig bildene fra skoleavslutningen og vitnemålsutdelingen for 10. klasse kommet.

Ettersom jeg tenkte det ville være hyggelig å være to, sendte jeg en melding til naboen: “Hei. Vil du være med på en sette-bilder-inn-i-album-ettermiddag? Jeg finner fram sakser og lim, bare kom!” Så ryddet jeg spisebordet.

Ikke at det var så fryktelig kaotisk der, men av erfaring visste jeg at det snart ville bli fryktelig kaotisk. Så jeg fjernet duk og fruktfat og absolutt alt. Inkludert den, hva er det nå, kvitteringsskriveren eller hva det måtte være som mannen min hadde satt der.

Så fikk jeg melding fra naboen. Hun syntes det var et morsomt initiativ, men var ikke hjemme. Vel, jeg bestemte meg for å fortsette på egen hånd. Så jeg gikk til hobbyskapet og begynte å plukke fram. Papir og kartong.

Da vi var i Danmark, gikk jeg på Panduro og handlet to blokker med kartong og papir fordi jeg var overbevist om at jeg hadde så lite hjemme. Ja, særlig. Nå bestemte jeg meg for å ta fram alt. Og det gjorde jeg. Jeg plukket fram ark fra bunken (den nokså uryddige bunken), og begynte å sortere. En bunke for hele, fine ark. en bunke for blokker. En bunke for A4-ark. En bunke for mindre biter av mønstrede ark. En bunke for indre biter av ensfargede ark. Og snart en bunke for klistremerker. Og en bunke for cut-outs.

(Dagens begrep: Cut-outs. Et begrep fra scrapbooking- og kortlagingsverdenen. Det er ark med påtrykte figurer som det er stanset rundt, slik at de lett kan løsnes fra arket. Figurene kan du lime oppå hverandre for å lage en 3D-effekt, eller det finnes ting som etiketter og slikt.)

Etter å ha gått fem turer for å hente ark, og sortert for hver gang, begynte jeg å bli lei. Men nå var skapet tomt for ark, hvis du så bort fra den andre bunker jeg opprettet en gang. Bunken for mindre biter av ark, ark i andre størrelser enn 30,5 cm * 30,5 cm, og bittesmå biter som var for gode til å kastes. Jeg valgte å ignorere den bunken for å komme i gang med det jeg egentlig skulle.

Jeg plukket fram bildene og begynte å sortere. Det er viktig for meg at bildene havner i riktig rekkefølge. Altså, i min riktige rekkefølge. Derfor bruker jeg en del tid på sortering. Jeg plukket ut de bildene jeg ville begynne med, og fikk limt dem opp på et ark.

Jeg var lei. Drittlei. Jeg bestemte meg for å gå tur med hunden i stedet.

Jeg fikk limt opp tre bilder. Men jeg fullførte ikke siden.