Livet på Skogen

Nabojenta og en venninne tok med to av hestene ut på ridetur. Jeg bestemte meg for å ta med den siste. Innen jeg kom meg i vei, hadde jentene og hestene kommet tilbake så nordlandshesten var ikke veldig fornøyd. Han hadde endelig fått tilbake vennene sine, og så måtte han forlate dem.

Vi ruslet opp i skogen. Han skritter vanligvis sakte, men nå gikk det enda saktere. Jeg har ikke tålmodighet til slikt. Jeg satte ham i trav. Han virket litt overrasket, og etter omtrent fem meter prøvde han å slakke på farten. Men jeg drev ham fram, og da var det som om han våknet. Vi travet gjennom skogen, helt til det ble litt for ulendt. Da tok jeg ham ned i skritt igjen, men nå hadde han våknet og skrittet med framdrift.

Jeg hadde funnet startknappen.

Ps. Da vi kom ut av skogen og ut på skogsbilveien, slo vi over i galopp. Og han galopperte villig og bød framover.

Jeg fikk en forespørsel om å ta med to jenter ut på ridetur. En av dem var voksen, den andre går fortsatt i barneskolen. Hun er så stille og beskjeden så jeg tenkte at dette må vi ta litt forsiktig.

Vi hentet hestene og jeg hjalp den yngste med å sale på. Så kom vi oss opp på hesteryggen, og dermed satte hun hælene i sida på islandshesten og fikk ham i galopp. De to andre hestene kastet seg etter, og vi galopperte oppover veien. Selv min nokså flegmatiske, stødige nordlandshest (“jeg jobber så lite jeg kan”) fikk litt veddeløpshest-tendenser. Tok bittet og satte avgårde.

Den eldste av de to jentene mestret den yngste islandshestens sprell og bukkesprang med smilende eleganse. Den yngste var fartsglad og ettersom hun red først styrte hun tempoet og det var mest galopp.

Og jeg? Jeg hang på ryggen av nordlandshesten min så godt jeg kunne. Det var moro og fartsfylt, og det tror jeg han også syntes. Det er lenge siden jeg har opplevd ham så ivrig.

I dag, dagen etter, er jeg støl. Skikkelig støl.

Jeg jobber som lærer i de yngste klassene i skolen. Og i den jobben må du kunne alt.

Jeg kan ikke alt. Jeg kan ikke lese noter, jeg kan ikke synge rent og jeg spiller ingen instrumenter.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, tok jeg gitarspilling som valgtema i musikktimene. Men det var mest fordi de som tok gitarspilling, slapp å skrive særoppgave i musikk. Jeg gjentar: Særoppgave i musikk. Valget var lett. Jeg valgte gitar. Min mor ga meg vennlig, men bestemt, beskjed om å øve i kjellerstua.

En gang kom faren min inn på rommet mitt og tilbød seg å reparere kassettspilleren min. (Ja, jeg er så gammel. Jeg hadde kassettspiller.) Han hadde hørt at det var noen ulyder i den. Jeg hadde, som tenåringer gjør, spilt høy musikk og sunget til.

Sjefen min syntes det var en god ide å gjøre meg til musikklærer.

Jeg fikk et lynkurs i noter av svigersønnen min. Han er musiker. Naboen min ga meg et uvurderlig tips: “Du trenger bare å ligge en time foran elevene.”

Det viktigste verktøyet mitt når jeg underviser i musikk, er Spotify. Jeg har betalingsversjonen. Jeg stiller til musikktimene med mobiltelefonen og en liten høyttaler. Når elevene mine skal lære nye sanger, bruker jeg Spotify. Ligger ikke sangene der, får ikke elevene mine lært dem.

For jeg kan ikke lese noter. Jeg kan ikke synge rent. Og jeg spiller ingen instrumenter.

Men jeg kan sette på Spotify. Og jeg lærer bort noter og blokkfløyte. Jeg ligger en time foran elevene mine.

Noen ganger

er alt du trenger

en nordlandshest og en skogssti.

Noen minutter

eller timer kanskje.

Så stille.

Hestehover mot teppet

av barnåler.

Knirking fra salen.

Hesten som puster.

Jeg lever.

Jeg er.

Nå.

Du vet du kjører Tesla når det sikreste høsttegnet er at regen står på low om morgenen.

(Den er veldig intern. Du må kjøre Tesla for å forstå den. Eller, mulig du kan skjønne det hvis du kjører en annen type elbil. Det vet jeg ikke.)

(Overskriften uttales med tjukk l. Jeg bare nevner det.)

På fredag kom endelig! sekstenåringen hjem etter sin første uke på hybel. Toget var naturligvis forsinket, og bussen hadde ventet nesten helt til toget kom. Men hun fikk skyss fra stasjonen til sentrum.

Det fine med å bo i ei lita bygd, er at alle kjenner alle. Og da får du hjelp, når du trenger det.

Nå har vi hatt en helg sammen, en helg der livet vendte tilbake til det normale. Dunk-dunk-musikk fra kjelleren når tenåringen våknet. Bestevennen på besøk. Bråk og latter og rideturer.

Og jeg? Jeg har støvsugd og vasket, bakt brød og skiftet på senger. Vasket klær og jagd sau. Det vanlige, altså. Og i efta drar hun, og i morgen er det hverdag igjen. Den nye hverdagen.

Hverdagen med ett barn hjemme, og to på hybel.

Jeg hadde så stor aldersforskjell på barna mine at jeg ikke forsto at dette kom til å skje. På et eller annet vis trodde jeg de ville være små alltid.

Det forrige innlegget ble postet litt for kjapt. Jeg kalte det Om gale sauer og elektriske biler. Oppmerksomme lesere vil kanskje tenke over at det ikke sto et ord om biler i innlegget. Jeg glemte det nemlig.

Her kommer den delen: Da sønnen min og jeg kom hjem, satte jeg bilen på lading. For å få den litt hypre søya inn i fjøset igjen, måtte jeg slå av høytørkeviftene. De bråker noe voldsomt, rett utafor fjøsdøra, og ingen sauer tør å gå forbi når de går.

Etter at vi hadde fått søya inn igjen i fjøset (hurra!) slo jeg viftene på igjen. Den hyggelige naboen som jeg hadde forstyrret på kveldstid og slept ut hit, tilbød seg å starte dem for meg, men jeg avslo. Jeg følte behov for å vise at jeg ikke er komplett udugelig, og dessuten er det å slå på viftene omtrent like komplisert som å slå på en lysbryter.

Høytørkeviftene drar masse strøm. Så mye at når vi slår dem på, blir det et spenningsfall over hele gården. Er vi inne, merker vi at lyset dimmes. Dette førte til at bilen sluttet å lade.

Det tenkte ikke jeg på. Neste morgen sto jeg der med en bil med 27% på batteriet. Jeg tok bilen til jobb. Jeg hadde over 12 mils rekkevidde, og det er like mye som en fulladet Leaf på en god dag.

Sønnen min og jeg var på vei hjem søndag kveld. Vi hadde kjørt noen timer, da mannen min ringte. Han kunne opplyse meg om at det sto noen fremmede sauer i fjøset, og at eieren ikke kunne hente dem før dagen etter og kunne jeg vennligst fore dem slik at de ikke sultet?

Dette skjønte jeg lite av. Alle sauer, med unntak av syke og skadde, er på beite på denne tida. Og hvorfor i all verden skulle fremmede sauer slå seg til å vårt fjøs?

Mannen min forklarte tålmodig. Naboen hadde satt sauene inn, og så var det noe med naboens sauer og han hadde ringt til de fremmede sauenes eier og i det hele tatt.

Jeg skjønte enda mindre, egentlig. Men fant ut at jeg heller skulle fokusere på det vesentlige: Kunne jeg fore disse sauene? Jeg er ikke faglært bonde, men å fore sauer er ikke akkurat rakettforskning. Jeg sa ja. Kan jo ikke la dyra sulte, uansett hvorfor de blir stengt inne i mitt fjøs. “Gi dem litt høy,” sa mannen min og la på.

Jeg var sliten. Da vi kom hjem, bar vi inn alle sekker og bager og vesker, og så tok jeg på meg støvler og raskt-inn-i-fjøset-og-ut-igjen-jakka mi og gikk for å fore sauer.

Fjøset og låven hos oss er i ett bygg. Atskilt av en vegg, med ei dør. Jeg åpnet denne døra, og da kom jeg ut i låven. På min venstre side lå silokummen med masse silo, og på høyre side høytørka med masse høy. Rett fram var døra ut, og den står åpne når høytørkeviftene går.

Dagens begrep: Høytørkeviftene. Dette er store, kraftige, vifter som blåser luft fra undersiden og opp gjennom høyet, for å tørke det. Den lufta som blåses inn må ut et sted, og derfor står døra åpen.

Jeg tok med meg et raust fange med høy. I en av bingene lenger bort sto ei enslig søye. Det var den eneste sauen i fjøset, og den virket litt urolig. Selvsagt. Sauer liker ikke å være alene på fremmede steder. I likhet med meg.

Jeg snakket rolig og vennlig til søya mens jeg ruslet bortover mot bingen med høyet i armene. Planen nå var å legge høyet på forbrettet, godsnakke litt med henne og så komme meg inn igjen så fort jeg bare kunne.

Da jeg nærmet meg spratt søya ut av bingen. Over gjerdet. Den tok ikke fart eller noe, den bare hoppet ut. Og mens jeg sto der, fremdeles med høyet i armene, løp den ut i låven og videre ut i friluft.

Jeg slapp høyet og løp etter. Søya virket enda reddere og mer urolig nå. den løp rundt og så ut som om den hadde mest lyst til å hoppe over ferista. Jeg ringte mannen min. “Du må nå bare prøve å få den inn i fjøset igjen,” sa han. Jo takk.

Jeg ringte svigers. De er spreke og svigerfar har drevet med sau i alle år og burde kunne dette her. De var ikke hjemme.

Jeg hentet en bøtte og tok oppi litt kraftfor. Jeg ristet bøtta. Skrangle skrangle av kraftfor. Både våre sauer og hester kommer løpende når de hører den lyden. Ikke denne søya. Lyden av kraftforbøtta virket som en haglladning i ræva på henne. Hun løp, heldigvis bare rundt til baksiden av garasjen.

Jeg ringte naboen. Slik går det når Marianne skal gjøre ting hun ikke kan.

Naboen visste hva han drev med. Han startet med å sperre av ferista. Og som om hun kunne lukte at her kom det en mann som hadde greie på sauer, kom søya ruslende bort til ham. Uten videre om og men lot hun seg drive inn i fjøset. Vi fikk henne inn i bingen, men der var det slutt. Jeg stengte dørene, for denne søya hoppet ut og inn av binger i en rasende fart.

Først ut av binge 9, der vi hadde satt henne, løp ned naboen på veien og hoppet inn i binge 1. Naboen etter. Søya ut av binge 1, og inni binge 9 (jeg hadde satt opp ei grind for å lede henne inn), og byks! ut av binge 9. Naboen etter, søya, som følte seg innestengt mellom naboen og døra, hoppet inn i binge 12. Der lot vi henne stå.

Vi trakk oss litt unna og så på hverandre. Naboen ristet litt på hodet. “Det er ikke mye vi får gjort med dette,” sa han. Jeg hadde dårlig samvittighet for at hun ikke hadde mat – høyet lå i binge 9 -og det sa jeg. Naboen ristet på hodet igjen. “Hun fikk tilbudet!” sa han bestemt. Vi stengte alle fjøsdører skikkelig, slukket lyset og gikk.