Livet på Skogen

Jeg satt og tenkte på dette med strikking og mote. På biblioteket hadde de en bok som het Mer Skappelstrikk, og den lånte jeg.

Det er moderne å strikke. Det var moderne da jeg var helt ung også, sånn på slutten av 1980-tallet. Men moten har forandret seg. Og da tenker jeg ikke på fasongene, størrelsene og fargene, men garnet.

På 1980-tallet brukte vi mye loddent garn. Gjerne ull, men også syntetisk og i alle mulige blandingsforhold. Vi strikket på relativt tynne pinner, sett i forhold til garnets tjukkelse, så genserne ble tykke og tunge og kompakte. Vrangbord nederst var for pyser. Vi startet med rettstrikk og blåste i at det krøllet seg, for genserne skulle uansett stappes ned i buksa. De mest avanserte strikket 3 cm, laget en brettekant og sydde opp etterpå så genseren ikke krøllet seg nederst. Men genseren ble uansett stappet ned i buksa.

Det hotteste og kuleste av alt var selvsagt Per Spook-genseren. Strikket i tykt ullgarn på tynne pinner. Den hadde brettekant nederst og skrådde ut fra hoftene og oppover. Ermene var voldsomt vide, og du hadde ikke sjans til å ta på deg en jakke utenpå den genseren.

Nå er strikking annerledes. Vi bruker mye tykkere pinner i forhold til garnet, så genserne blir lettere og mer elastiske. Den aller viktigste egenskapen et garn kan ha i 2016, er at det er mykt. Er det tykt i tillegg, er det bare en fordel. For da kan man strikke på tykke pinner og så går det fort. Rillestrikk er helt greit i 2016.

Rillestrikk er når du strikker bare rette masker frem og tilbake. Da strikker du genseren i fire dele, forstykke, bakstykke og to ermer og syr sammen etterpå. Lettvint og greit, og du former ikke genseren med inn- og utsving.

På den andre siden har du de som virkelig tar av: Heftig mønsterstrikk på pinner så tynne som synåler, mange farger og lange trådsprang. Gensere som tilpasses kroppen helt nøyaktig, med innsving i midjen og ermer som har akkurat plass til bicepsene. Genserne kan brukes under alt av jakker, og gjerne til penbruk også.

Mote kommer alltid tilbake, sies det. I 2016 har vi både de digre ullgenserne fra 1980-tallet, og de finstrikkede mønstrede plaggene fra rundt 1950. Du kan velge og vrak i garn og pinner, alle mulige farger, kvaliteter og tykkelser.

Gå inn i en garnbutikk og kos deg!

Mannens onkel spurte meg før jul om jeg ikke kunne være fjøsnisse på julaften. De ventet besøk av barnebarn, og trengte en nisse på låven. Jeg sa selvsagt ja. Rollen inkluderer mange ting jeg liker godt: Unger, å kle meg ut, jul og høy (som jeg riktignok er allergisk mot, men en Zyrtec på riktig tidspunkt kan utrette mirakler).

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville bruke maske. Jeg ville sminke meg og være nissekone, og alle masker har jo skjegg. Så jeg sminket meg med røde roser i kinnene, store fregner, annerledes øyenbryn og sota øyne. Så tok jeg på meg rød stillongs, rød ulltrøye, rød fleecekjole, nisselue som moren min strikket til datteren min i sin tid, røde skistrømper og skaller (heter det det? Sånne sko av reinskinn med en tupp ytterst).

Min eldste datter kjørte meg bort. Hun kjørte forbi gården og stoppet i skjul bak låven. Jeg snek meg oppover gårdsveien og prøvde å gå inn i rollen. Jeg hadde bestemt meg for å være en litt engstelig nissekone, med kjappe, rastløse bevegelser. Det var litt vanskelig for de hersens skallene var skrekkelig glatte, og det er mye is og hålke her for tiden. Men Onkel hadde strødd godt, så jeg kom meg opp.

Onkel så meg og kom ut. Han fulgte meg inn på låven og viste meg gavesekken. Han hadde formet høyet til en slags sofa og lagt en striesekk på. Jeg klatret opp, øverst opp i høyet, og la meg der for å “sove”. Så bare ventet jeg.

Jeg hørte skritt. Det var Tante. Hun var alene, og hun var pratsom. Hun visste selvsagt at det var meg, så hun snakket om helt vanlige ting.

“Nå kommer de!” sa jeg, for jeg hørte skritt av flere. Jeg la meg for å sove igjen. Tante oppfattet heldigvis situasjonen og tidde stille. Nå kom de, Onkel, mamma, pappa og barnebarn.

Jeg “våknet” og satte meg opp. Så krabbet jeg rundt i høyet, litt engstelig og usikker. Til slutt lot jeg meg lokke ned av grøt og pepperkaker. Den nydelige, lille jenta ga meg en stor pakke og to pepperkaker. Jeg la stemmen opp og takket veldig.

“Pepperkaker er det nest beste jeg vet,” sa jeg. (Det er selvsagt blank løgn, men hva gjør man ikke for rollen.)

“Det nest beste?” sa mamma overrasket. “Hva er det beste da?”

“Grøt!” sa jeg. (Det er også løgn, men altså, jeg var fjøsnisse.)

Tante ga meg en bolle med grøt. Jeg ble kjempeglad, hoppet litt rundt i høyet og takket veldig. Så dro jeg fram gavesekken og delte ut. En pakke til den lille jenta. En pakke til mamma og pappa. En pakke til Tante. En pakke til Onkel. Han ble så glad at han la armen rundt meg og svingte meg rundt og rundt på fjøsgulvet. Det tåler jeg dårlig, jeg ble svimmel etter tre runder og ramlet overende. Instinktivt prøvde jeg å holde meg fast i Onkel, men han er 80 år og liten og tynn, så resultatet ble at vi ramlet begge to. Jeg på rygg i høyet, han oppå meg. Han lo så han nesten ikke klarte å reise seg, så jeg antok at han ikke hadde brukket lårhalsen.

Omsider kom vi oss opp. Det lå en pakke til i sekken, men det hadde jeg glemt nå i alt kaoset.

“Hvor er nissefar da?” spurte pappa.

“Han er ute og deler ut gaver,” sa jeg. “Det er så mange låver og så mange barn at vi må dele oss, hvis vi skal rekke over alt.”

Da jeg sa det, kom det luskende en nisse opp låvebrua. En mannlig nisse. Denne hadde maske, lue, skjerf, ullgenser og nikkers. Han gikk med stokk og skalv i knea. Jeg tok rennefart og kastet meg rundt halsen på ham.

“Nissefar!” jublet jeg. Alle lo.

Han hadde to godteposer i hånden, og nå ga han dem til den lille jenta. Hun sto der og stirret med store øyne. To nisser! Jeg tok nissefar i handa og dro ham med meg bort til høyet, så satt vi der. Jeg ga ham en pepperkake og tok den andre sjøl, og så dyttet Tante sekken bort til meg og hveste at det lå igjen en pakke. Jeg tok den opp. Den var også til jenta. Jeg spurte om det var hun som hadde baktdisse pepperkakene. Hun nikket med store øyne.

“Det er de beste pepperkakene jeg har spist,” sa jeg. “Du fortjener en gave til som lager så gode pepperkaker.” Så ga jeg henne gaven.

“Hvor er nissebarna da?” spurte pappa.

“Å, de må være alene hele julaften de,” sa jeg og gjorde stemmen trist. “For vi må ut og dele ut gaver.”

“Var det du som hjalp meg å finne juletre?” Spurte onkel. “For jeg kunne ikke finne noe tre i år, men plutselig sto det et oppe ved nissesteinen.”

Jeg nikket.

“Ja, det var jeg. For jeg så en gammel stakkar som gikk og lette og lette, og ikke fikk øye på det aller fineste treet som sto rett foran øynene på ham. Så da hogde jeg det ned og satte det slik at han skulle finne det.” Alle lo, Onkel lo mest over at jeg kalte ham en gammal stakkar. Men hei, slik går det når man river nissen overende i høyet!

“Finnes det noen låver dere kan sove i nå for tida?” spurte Onkel videre. “Eller må dere ligge på rundballene ute på jordet?”

“Hå nei, der er det alt for mye elg,” sa nissefar. “Det finnes nok låver til at vi skal finne et sted å hoppe i høyet!” Jeg knakk helt sammen og lo så tårene trillet.

Nå gikk mamma, pappa, barnebarnet og Tante inn. Nissene og Onkel ble alene igjen, og nå la nissefar stemmen tilbake i vanlig leie. Da kjente jeg ham igjen. Han unnskyldte seg veldig for at han bare hadde dukket opp på den måten, men jeg sa at han kom på akkurat riktig tidspunkt. Han var prikken over i’en.

Det hele endte med at Onkel kjørte meg hjem og mannen min plukket høy av meg.

God jul!

Dette har vært en litt rar desember, sånn værmessig. Vi har hatt ikke mindre enn tre kakelinner. Den siste kom natt til mandag 19. desember. Da ble det plutselig fire varmegrader og regn, så da våknet vi opp til blåholke på gardsplassen.

Jeg har heldigvis brodder, men det er ikke alle som er så heldige.

Du vet det er glatt når katten går på trynet utenfor trappa fordi frambena sklir unna.

I dag handler det faktisk om selvskryt. På denne fridagen har jeg:

Tatt rundvask på kjøkkenet, inkludert taket.

Revet ned en spot på kjøkkenet mens jeg vasket taket (ok, så var ikke det så mye å skryte av kanskje).

Fått et blåmerke mens jeg vasket kjøkkentaket (neste gang må jeg huske å bruke gardintrapp, ikke stoler).

Bakt brød.

Vasket to maskiner med klær.

Laget sjokoladeboller.

Laget bursdagskort til faren min.

Og klokka er enda ikke halv to! Så nå har jeg satt meg ned med en tekopp og tenker at jeg har fortjent en liten pause.

Det var
en gang en fattig familie som hadde tre døtre. De het Pia, Petra og Ester. Pia,
den eldste, var en suksessrik forretningskvinne. Hun eide et parfymeri, og hun
var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med foreldrene sine.
Petra, den nest eldste, var også en suksessrik forretningskvinne. Hun eide en
klesbutikk, og hun var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med
foreldrene sine. Ester, den yngste, likte best å programmere datamaskiner, men
med nedgangstidene i IT-bransjen var det vanskelig for henne å få jobb. Derfor
satt hun for det meste på peisen med en pc i fanget, og så kalte de henne Ester
Askeladd.

En dag
satt Pia og Petra i sofaen og så på Dagsrevyen. Ester satt i peisen, og derfra
kunne hun både se og høre. Damen på TV fortalte at det hadde dukket opp et
datavirus som spredde seg med fryktelig hastighet, og nå truet med å ødelegge
alle datamaskiner i hele verden. Mange hadde prøvd å lage et antivirusprogram
for å knekke det, men ingen hadde lykkes. Og hver gang noen prøvde, ble viruset
sterkere og raskere. Nå hadde kongen lovet ut at den som greide å knekke
viruset, skulle få gifte seg med prinsen og dessuten få et betydelig
skattelette resten av sitt liv. Men hvis de ikke klarte det, måtte de spise en
hel gammelost uten brød og uten drikke.

«Dette må
vi prøve!» sa Pia og Petra til hverandre.

«Jeg
bruker pc hele tiden på jobb, jeg fører regnskap og setter opp arbeidslister på
den,» sa Pia.

«Jeg
bruker pc hele tiden på jobb, jeg holder oversikt over varebeholdningen og
bestillinger med den,» sa Petra.

«Jeg vil
også prøve. Jeg har ingen jobb, men jeg sitter her med en pc hele tiden,» sa
Ester.

«Du!» sa
søstrene hånlig. «Du sitter bare der og spiller data og roter i asken. Du har
ingen kvalifikasjoner til å gifte deg med en prins!»

«Nei, men
kanskje jeg har noen kvalifikasjoner til å knekke dette viruset,» sa Ester.

Så ble
det bestemt at de alle tre skulle få prøve, Pia først, siden hun var eldst.
Foreldrene ville sende med henne mat, men Pia ville ikke ha.

«Jeg kan
ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Mulberryveska
mi. Jeg kjøper en salat på veien,» sa Pia. Og slik ble det.

Etter å
ha spist en grønn salat uten dressing kom Pia til slottet.

«Deres
Majestet, jeg heter Pia og jeg har kommet for å knekke dataviruset,» sa Pia.

«Hm,» sa
kongen. Han så på Pia. Hun hadde en skreddersydd drakt og blanke pumps, og en
dyr håndveske som matchet antrekket. Han syntes hun så overbevisende flink ut.

«Da må du
klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være
helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Pia gikk
i gang, men da hun var ferdig var det ikke mindre enn 12 bugs i programmet, og
dermed ble viruset sterkere, raskere og hissigere enn noen gang. Kongens vakter
slepte med seg Pia og tvang henne til å spise en hel gammelost. Det likte ikke
Pia, så da hun hadde tvunget ned den siste biten var hun helt blek.

Så skulle
Petra i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, men Petra ville ikke
ha.

«Jeg kan
da ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Louis
Vuittonveska mi. Jeg kjøper med litt sushi på veien,» sa Petra. Og slik ble
det.

Etter å
ha spist litt sushi kom Petra til slottet. Hun neide dypt for kongen.

«Deres
majestet, jeg heter Petra og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,»
sa Petra.

«Hm, hm,»
sa kongen. Han så på Petra. Hun hadde en dyr kjole fra sin egen butikk,
blankpussede pene sko og en matchende håndveske. Kongen syntes hun så dyktig og
tillitvekkende ut.

«Da må du
klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være
helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Petra
gikk i gang, men da hun var ferdig var det hele 7 bugs i programmet. Og dermed
ble dataviruset enda sterkere og hissigere, og kongens vakter slepte med seg
Petra for å tvinge henne til å spise en hel gammelost. Petra likte ikke
gammelosten, og da hun hadde spist var hun helt grønn i ansiktet.

Så skulle
Ester i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, og Ester takket ja.

«Det er
en lang reise, og jeg har ikke råd til å kjøpe salat og sushi på veien. Det er
dyrt,» sa Ester og stappet matpakka og pc’en ned i den gamle, slitte pc-veska
si.

Da Ester
kom til slottet, satte hun seg ned i trappa utenfor og spiste nista si. En ung
mann i slitte klær kom forbi.

«Å,
snille deg, gi en slant til en fattig stakkar,» sa mannen.

«Penger
har jeg ikke,» sa Ester. «Men litt mat kan du alltids få, hvis du vil ta til
takke!» og så ga Ester ham halvparten av brødskivene sine.

«Takk og
takk,» sa den unge mannen. «Dette skal du ikke angre på!» Så tok han frem en
trådløs mus og ga den til Ester.

«Hm,»
tenkte Ester og tok fram eplet sitt. Da sto plutselig den unge mannen foran
henne igjen.

«Jeg har
ikke spist et eple på det jeg kan huske,» sa den unge mannen. «Deler du med
meg, skal du aldri angre!»

«Ja,
penger har jeg ikke, men epler har jeg nok av for vi har et epletre i hagen,»
sa Ester og ga ham hele eplet. Mannen takket, og så ga han Ester et tastatur.

«Nå skal
du gå inn til kongen,» sa mannen. «Og når du skal legge inn kodene, må du bruke
musa og tastaturet du fikk av meg. Jeg er en arbeidsløs seniorutvikler, så
dette har jeg god greie på. Lykke til!» Og så gikk han.

Ester var
fortsatt litt sulten, men hun tenkte hun fikk forsøke. Så hun gikk inn til
kongen og neide dypt for ham.

«Deres
Majestet, jeg heter Ester og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,»
sa Ester.

«Hm, hm,
hm,» sa kongen. Han så på Ester og tenkte at hun så ikke særlig dyktig ut der
hun sto med møkkete dongeribukser på seg.

«Jeg tror
ikke det er en god ide,» sa kongen. «Dette viruset blir verre for hver gang
noen prøver seg. Kanskje du skulle gå rett ut til vaktene mine og spise litt
gammelost med en gang.»

Men Ester
holdt på sitt, hadde andre fått lov å forsøke ville også hun. Så måtte kongen
gi seg. Og Ester koblet tastaturet og musa hun hadde fått av den unge mannen
til pc’en sin og gikk i gang. Og da hun var ferdig, hadde hun lagt inn 7 koder
i antivirusprogrammet og det var ikke en eneste bug i det. Kongen var
takknemlig, men han hadde ikke mye lyst til å gi henne prinsen. Hun var ikke så
mye å se på der hun sto, med hull i joggeskoene og bustet hår.

«Kunne du
tenke deg… Fem millioner kroner i belønning?» sa kongen forsiktig. Helst ville
han jo at prinsen skulle gifte seg med en ekte prinsesse og ikke denne møkkete
dama.

«Hva med
prinsen og skattelettet du lovet?» sa Ester og så på kongen med smale øyne. Hun
visste ikke om hun hadde lyst til å gifte seg med prinsen, men et løfte var et
løfte, mente hun. Kongen vred litt på seg.

«Nå skal
du høre… Altså… Tja… Dronningen og jeg….» sa kongen.

«Det der
skjønte jeg ikke noe av,» sa Ester. «Kan det være sånn at prinsen allerede har
en kjæreste? Og at hun kanskje er en ekte prinsesse? Og kan det også kanskje
hende at konger ikke har makt til å gi skattelette, for det er det
Finansdepartementet som må gjøre?»

Kongen
nikket beskjemmet.

«Det er
helt greit,» sa Ester. «Gi meg de fem millionene. Det burde klare seg til jeg
får jobb igjen. Og jeg vil heller gifte meg med den unge mannen jeg møtte på
slottstrappa!»

Så reiste
Ester hjem fra slottet med den ungen mannen, og så turet de bryllup i tre dager
til ende. Sammen startet de et helt nytt firma som utviklet dataspill for
ungdom og de ble uforskammet rike og levde lykkelig alle sine dager.

Overskriften er bare en clickbait. Lureri, på godt norsk, for å få folk til å lese videre. Dette innlegget skal ikke handle om selvskryt i det hele tatt.

I går var jeg hos tannlegen og trakk ei visdomstann. I dag har jeg vondt. Og jeg synes synd på meg sjøl. Veldig.

Det er synd på meg for jeg har vondt.

Jeg er redd tannleger. Jeg vet ikke helt hvorfor, for nå til dags er tannleger hyggelige mennesker som er rause med bedøvelsessprøyter. Men likevel.

Jeg skulle trekke en visdomstann. Tannlegen hadde presset på i to år, og i høst skjønte hun at jeg nok aldri kom til å gjøre det frivillig. Så hun satte makt bak kravet og booket meg inn på en time. Med lappen i handa tumlet jeg ut derfra.

I dag vendte jeg tilbake for å få trukket denne tanna. Det var ikke “min” tannlege som skulle gjøre det, men en av de andre tannlegene som jobber der. Han fremsto som ung, hyggelig, mild og snill, men altså, han er tannlege og man vet jo aldri.

Hvorfor vil noen bli tannlege egentlig?

Han snakket om bil. Jeg har en Tesla, han har en Tesla. Og han var like begeistret som det jeg er. I mens kom han med en bomullsdott med litt salve på, som han la inn i munnen min. Det var for å bedøve tannkjøttet før han skulle sette bedøvelse. Så ventet vi noen minutter. Så satte han en sprøyte med bedøvelse. Så ventet vi enda noen minutter før han satte enda en sprøyte med bedøvelse.

Hele prosessen tok en halv time. Jeg tenkte med gru på hvor lenge jeg skulle ligge i denne stolen hvis resten av prosessen skulle gå like sakte.

Resten av prosessen tok ti minutter. Han bendte litt på tanna, så dro han i den. Så hørte jeg et lite klirr, og han ba assistenten plukke opp tanna fordi den hadde ramla på gulvet.

“Nå er den ute,” sa han og smilte.

“HÆ?” kvekket jeg. “Sæjjiøst?” (Det er vanskelig å snakke rent med munnen bedøvet og fylt opp av spyttsugere og bomull.)

Han lo litt. Jeg har gruet meg i ukevis for noe som tok ti minutter.

Kakelinna er her.

Dette ordet lærte jeg i 1992.Da flyttet jeg hit til denne bygda, og rett før jul kom mildværet. Snøen smeltet og det ble hålke og glatt. Og rektor sa: “Det e kakelinna.” Etterpå forklarte hun ordet: Kakelinna kommer fordi “alle” baker kaker og varmen fra stekeovnene gjør at det blir varmt.

Det er nok en myte, men hun hadde rett i en ting: Det er en tendens at det blir mildvær før jul, sånn i slutten av november eller begynnelsen av desember.

I dag var det 6 varmegrader da jeg var på jobb. Det dryppet fra taket. Snøen i skolegården smeltet. Da vi var ferdige, så vi solnedgangen speile seg i is og vann der ute.

På ettermiddagen, da jeg gikk i fjøset, regnet det.

Nå sitter jeg i sofaen og skriver dette, og jeg hører vann som sildrer der ute.

Og jeg misliker det intenst. For alt smelter ikke. Nei, det ender bare med is og hålke og glatt føre. Gjerne med vann oppå. Jeg er akkurat så gammel at jeg ikke synes det er morsomt med is. Jeg er redd for å falle og slå meg. Og kanskje brekke noe. Jeg tar ikke løpefart og glir bortover mens jeg ler av fryd.

Jeg er sur.