Livet på Skogen

Kunnskap er når du vet at tomat er en frukt.

Klokskap er når du ikke putter tomat i fruktsalaten.

Jeg er forkjølet. Veldig.
Jeg syns synd på meg sjøl.

I dag har jeg spist løksuppe til lunsj, fordi jeg har fri fra jobben og fordi det varmer i halsen og magen.

Jeg har lyst til å bli tynn.

Men.

Sjokolade.

Naboen lånte en løk av meg i januar. Jeg har enda ikke fått den igjen.
Nå har jeg sendt henne en purreløk.

Jeg gleder meg til sommeren! I år håper jeg den blir på en lørdag.

Jeg har klart å låse meg inn i sikringsskapet. Heldigvis fikk jeg ringt etter hjelp.

Nå venter jeg i spenning.

Til høsten er det valg. Og for min del blir det slett ikke aktuelt å stemme på regjeringspartiene. (Jeg ville ikke gjort det uansett, men.) De har helt på egen hånd, gjennom fire år i regjering, greid å bevise at de ikke fikser det noe særlig bra. Synes jeg, får jeg føye til.

Jeg er en helt vanlig dame som bor i distriktsnorge. Og regjeringen synes ikke at distriktsnorge er viktig. I distriktsnorge trenger vi ikke sykehus eller politi. De startet friskt med en sykhusreform som i all hovedsak besto av å legge ned så mange små lokalsykehus som mulig.

Vi har kjempet og kjempet for å beholde vårt. Jeg har drøyt 8 mil til sykehuset, men alternativet er 22. Mil altså. Til neste sykehus. Jeg har ligget i en ambulanse med styrtrier og rakk så vidt inn på sykehuset, det som er 8 mil unna. Alternativet hadde vært transportfødsel. “Men du får jo jordmor med i ambulansen,” sier de. Ååå ja, DA er det jo greit! DA er det jo selvsagt helt fint å rase nedover riksvei tre i mørke, være redd for at det skal komme en elg hoppende ut i veien, fastspent på ryggen på ei båre (den eneste fødestillingen som er verre enn det, er å henge etter tærne i ei lysekrone) mens man føder.

Så har regjeringen også hostet opp en såkalt nærpolitireform. Nær? virkelig? Reformen (denne også ja) gikk ut å å legge ned så mange lensmannskontor som mulig. Fint det, for oss som bor her på bygda. Vi kan opprettholde lov og orden sjøl, vi. Jeg leste i avisa om en familie som våknet av at en rusa mann dundret på dører og vinduer for å komme inn. De ringte politiet, men politiet kunne ikke rykke ut. Så i en drøy time satt de der og håpet vel at dørene skulle holde så galningen ikke kom seg inn.

Hvor mye hjelp er det å hente når nærmeste politipatrulje befinner seg 22 mil unna? 22 mil, det er dit vi kjører en gang i måneden for å komme til reguleringstannlegen. Det tar drøye tre timer. Nå kan man jo håpe at politiet kjører litt fortere hvis de først rykker ut, så kanskje de kan klare det på to og en halv. Kanskje.

Jepp, nærpolitireformen skulle gi trygghet til folket. Vanlige folk, som en viss finansminister skrek høyt om da hun var leder for et opposisjonsparti. Vanlige folk har visst ikke så mye å bety for disse partiene. I hvert ikke vanlige folk som bor utafor ring 3 i Oslo.

I samme åndedrag greier statsministeren vår å beskylde et visst annet parti, et som kjemper for en bedre distriktspolitikk, for populisme. Jepp, det er populistisk å gå ut og si offentlig at folk som bor utenfor Oslo bør ha de samme rettighetene som folk som bor i Oslo.

Jeg vet hva jeg skal stemme til valget, og det blir ikke regjeringspartiene.

Eller ikke. Da jeg først flyttet hit til fjellbygda, fikk jeg høre at her har vi ikke vår. Jeg tenkte at det var da virkelig noe tull å si. Alle steder har fire årstider. Sommer, høst, vinter og vår.

Etter nesten 25 år har jeg snudd. Her har vi to, i beste fall tre, årstider. Sommer, litt høst, og vinter. Vinteren kan deles inn i kaldt, iskaldt, og litt dårligere skiføre. Den siste perioden er vi inne i nå.

Varmegradene har slått til for fullt, men tro ikke at det betyr bare veier og grønne plener. Nei, det betyr bare at snøen som kommer (ja, for det snør jo jevnlig. Gjerne på kveld og natt) smelter sakte og så fryser til is. For utpå kveldstid blir det kuldegrader igjen, selvsagt. Og da blir det is og det snør.

Veiene er glatte, for om dagen smelter det og asfalten, nei, jeg mener oljegrusen, nei jeg mener ottadekket, blir vått. Om kvelden fryser det på og om morgenen er det glatt.

Det her høres ut som en klagesang. Det er det også.

Veiene, nei, jeg mener veien, er ikke bare glatt. Takket være telen som kommer og går, fryser og tiner, blir det dumper og hull. Og fordi veien er smal og liten og ikke dimensjonert for all tungtrafikken som har begynt å kjøre her, gir veiskulderen etter. Noen steder er svikten så stor at jeg heller stopper og venter til møtende trafikk har passert, slik at jeg kan kjøre forbi dumpa på venstre side av veien, enn å ta sjansen på å kjøre der.

Ja, tungtrafikken øker. De fleste kjører på gps nå, og veien gjennom bygda vår er en snarvei. Det er den korteste veien: Over en fjellovergang (drit i at det er 12% helling, det sier ikke gps’en noe om), ned fra fjellet og gjennom bygda vår. De sparer kanskje noen kilometer. Ikke et eneste minutt, tror jeg. Tvert i mot.

Sånn bortsett fra dette så liker jeg våren. Jeg liker å sitte på verandaen og kjenne sola varme. Jeg liker å se vannet smelte. Jeg er barnslig nok til å gå ut og lage små bekker og bygge demninger.

Det er vår, dere!