(Eller: Romantisk helg for to.)
Min mann og jeg har vært gift i godt over 20 år. For å være helt presis så feiret vi 20 års bryllupsdag i juli 2016. I den anledning fikk vi gave av våre foreldre og barna våre. En overnatting på et eksklusivt og spennende hotell. Angvik gamle handelssted.
Nå i april var tiden inne, og vi pakket bilen og dro. Jeg var veldig veldig spent. Stedet så fint ut, gamle bygninger og masse historie i veggene. Ikke ulikt Kongsvold fjellstue, som er mer i mitt nærområde.
Jeg følte meg ikke helt vel tilpass der jeg sto i resepsjonen. Det var helt fullt av velkledde, elegante menn i dress og kvinner i kjoler og høyhælte sko. Der sto jeg med joggeskoene som ble våte på Oppdal fordi jeg gikk ut av bilen og inn på bensinstasjonen og det var dessverre 15 cm våt, tung nysnø. Og dongeribukse med appelsinsaftflekker, fordi elevene mine fikk appelsin på skolen og jeg delte opp i båter og ikke alle er like flinke til å vente i kø men strekker seg over og forbi meg og søler saft ned på buksene mine. Og allværsjakke, riktignok fra Moods of Norway. Og vilt, brusende hår fordi luften var så fuktig. (Vi var omtrent 15 cm fra havet.)
Men vi fikk sjekket inn, og betjeningen var kjempehyggelig og dro til og med ut en strømkabel til oss så vi fikk satt bilen på lading. Og så gikk vi på rommet og skiftet. Jeg hadde heldigvis tatt med det nyeste skjørtet mitt, en designergenser og høyhælte sko. Og sminke, i lange baner. Det hjelper godt på selvtilliten med øyenskygge fra Nilens jord og leppestift fra Kylie.
(Og hvis noen ringer meg etter at jeg har postet dette, og tilbyr meg penger for å reklamere, så kommer jeg til å si ja takk. Jeg bare nevner det.)
Vi ruslet ned igjen, og satte oss i en av stuene. Det var veldig hyggelig veldig spesielt. Litt sånn Kongsvold. Med tjukke tømmerstokker som var lagt annenhver vei, med den tynne enden oppå den tjukke liksom. Resultatet ble nesten helt rett. Imponerende.
En kelner kom og spurte etter navnet vårt. Min mann fortalte det, og hun ba oss følge med. Vi ble plassert ved et bord for to, og jeg var glad og fornøyd. Etter hvert kom det flere par inn i rommet. Jeg la merke til at kvinnen i paret som satt ved siden av oss var litt høyrøstet. Men noen har en skingrende stemme som bærer godt.
En kelner kom og ba om oppmerksomhet. Hun fortalte at den første forretten vi skulle få var Variasjoner av gresskar, en vegetarrett med gresskar og nøtter. Den høyrøstede kom med et høyt fnis. Jeg trodde ikke voksne gjorde slik.
Kelneren forsvant, og maten kom på bordet. En liten forrett, kjempegod. Vi spiste og så ble vi sittende og snakke. Min mann og jeg, altså. Den høyrøstede henvendte seg til en annen dame og påpekte -flere ganger- at hun var så fin på håret, og dessuten generelt stilig. Ja, den høyrøstede fortalte (til alle i hele rommet) at nevnte dame faktisk var den peneste og flotteste, ikke bare i dette rommet men på hele hotellet. Nevnte dame virket en liten smule brydd, men den høyrøstede drev på: Er det ikke hyggelig at noen sier noe slikt til deg? Det er jo faktisk et skikkelig kompliment!
Hun ble avbrutt av kelneren som kom og introduserte neste forrett. Det var sjøkreps med sikrogn.
Ikke noe fnising denne gangen, heldigvis, men den høyrøstede begynte å fortelle daten sin om barna sine. Hun hadde fire, fikk vi vite, og aldri har det eksistert penere barn her i verden.
(Jeg tenker forsåvidt det samme om mine, men jeg pleier ikke å rope det ut i fullsatte spisesaler med masse fremmede mennesker.)
Vi fikk – og spiste – forretten. Den høyrøstede ble stille, og jeg syntes det var litt godt å hvile ørene. (Det var fordi hun satt og klinte med daten sin, og det trodde jeg ingen over 15 år gjorde offentlig, men det er lettere å vende blikket bort enn å lukke ørene.)
Nytt innspill fra kelneren: Neste forrett (jepp, den tredje!) var torsk og poteter. (Nå så jeg ikke en eneste potet på tallerkenen, men en liten torskebit var det der.) Jeg klarte ikke spise opp hele. Jeg er ikke vant til å spise femretters middag, så jeg begynte å bli mett og enda var det to retter igjen og jeg er ikke så glad i torsk.
Jeg gikk på toalettet og gjemte meg. Mannen min forklarte en bekymret kelner (“Liker hun ikke maten?”) at jeg begynte å bli litt mett, og gjerne ville ha litt plass til hovedretten. Takk, kjære, for at du kan lese tanker. I hvert fall en gang hvert 20. år.
Hovedretten var kalv, fikk vi vite, med variasjoner av kål. Jeg liker kål, og jeg har aldri spist kalvekjøtt. Det var utrolig godt. Vi fikk en blomkålpure til, og blomkål skåret i tynne, tynne skiver.
Den høyrøstede underholdt oss i mens om at hun elsket Jesus. Hun betraktet seg ikke som religiøs, og hun så på Jesus som en anarkist, men hun elsket Jesus. Virkelig.
Til dessert, fikk vi vite, skulle vi få eple. Litt overraskende, tenkte jeg. Det viste seg å være en parfait, med melkeskum og noe mer som jeg ikke husker. Utrolig godt.
Den høyrøstede tok imot en telefonsamtale fra en venninne, så hele spisesalen fikk høre hennes side av samtalen. Heldigvis satte hun den ikke på høyttaler. Jeg var lettet da samtalen var over, og vi kunne forlate rommet. Ikke fordi maten ikke var god, den var helt nydelig, men det ringte i ørene mine.
Vi tok en kopp kaffe (min mann) og en kopp te (jeg) ved peisen i resepsjonen før vi gikk og la oss. Klokken var godt over elleve da måltidet var over. Det var virkelig en opplevelse.
Tusen takk til alle dere som ga oss denne gaven! Det var et fantastisk sted og en opplevelse for livet!
Og så snudde selvsagt bildet seg, men dere får vri på hodet for å se på den.
Her er en islender jeg har strikket i Forgarn fra Hillesvåg. Svogeren min fikk denne.