Livet på Skogen

Sønnen
min sliter ut minst et par tova tøfler i året. Jeg har prøvd litt ulike
varianter, men har landet på denne. Denne oppskriften er en blanding av flere
jeg har prøvd. De blir ca størrelse 38-42, litt avhengig av hvor hardt du tover
dem.

Jeg
bruker Fritidsgarn, og for å få tøflene litt mer slitesterke strikker jeg også
med en tråd med sokkegarn, for eksempel Sisu. Jeg bruker pinner 6 eller 6,5.

Legg opp 50
m og strikk r fram og tilbake til du har 18 riller. Du kan også strikke
glattstrikk, da strikker du 36 omganger.

Fell 3 m
i begynnelsen av hver side og fordel de 44 m du har igjen på 4 pinner. Strikk
rundt i 38 omganger.

Nå skal
du felle for tå:

1. omgang:
Strikk 2 m r sammen i begynnelsen av hver pinne. Du har nå 40m.

2. omgang:
Strikk r.

3. omgang:
Strikk 2 m r, 2 m r sammen hele veien rundt.

4. omgang:
Strikk r.

5. omgang:
Strikk 1 m r, 2 m r sammen hele veien rundt.

6. omgang:
Strikk r.

7. omgang:
Strikk 2 m r sammen hele veien rundt. Du har nå 10 m igjen.

Klipp av tråden, trekk den gjennom maskene og fest godt. Sy sammen bak hælen. Strikk en
tøffel til og tov dem. Husk at alle vaskemaskiner tover forskjellig, så prøv
deg fram. Jeg pleier å kjøre en kort 40 graders finvask først og se hvordan det
blir.

Jeg har fått en sang på hjernen.

«Kunsten å gå».

I går var jeg tilbake på sykehuset for å skifte gips og ta stingene. Jeg kom inn før tiden! En blid og hyggelig sykepleier klippet av bandasjen og gipsen. Det var skikkelig skummelt, for jeg har ikke sett ankelen min siden 4. juli og jeg visste jo godt at det var sydd mye i flere sår. Men alt så veldig fint ut, og hadde grodd veldig bra, sa sykepleieren, og da våget jeg også å se etter. Og hun sjekket alle sår og tok stingene, og da gråt jeg av lettelse. For jeg har vært redd for betennelse og at det ikke skulle gro slik det egentlig burde.

Så nå har jeg fått ut alle stingene og de har lagt på ny gips og de tok tre røngtenbilder av ankelen før vi fikk dra igjen. Og alt ser akkurat ut som det skal, så dette går absolutt slik det bør.

«Årsaken til tørken er for lite regn.»

Her er rådene jeg skulle ønske jeg hadde fått da jeg dro hjem fra sykehuset:

Midjeveske/ rumpetaske er en genial oppfinnelse! Der kan du legge små eller mellomstore ting og ta med deg fra rom til rom, mens du hinker på krykker. Mobil, vannflaske, strikketøy (helt til bolen er nesten ferdig, da trenger du ryggsekk).

Vann drikkes fra flaske, ikke glass. Da kan du ta med deg vann på stua eller ut eller på soverommet eller hvor som helst, ved hjelp av en midjeveske.

Sett en stol på badet. Det er mye lettere å vaske hendene sittende på en stol, enn stående på ett ben mens du vakler. For ikke å snakke om å smøre på bodylotion (og det må du jo gjøre, fordi luften på sykehuset var så tørr at huden flasser av).

Apoteket selger noe som heter dusjsokk. Det er en kjempestor plastsokk med elastisk åpning som du bare trekker utenpå gipsen og så er det vanntett uten at du trenger å teipe på to plastposer. Etter bruk henger du den til tørk, og den er bare våt utenpå, så den tørker fort. Og så gjenbruker du den neste gang du dusjer. (Dette fikk jeg faktisk tips om på sykehuset. Dagen før jeg skulle hjem fikk jeg en ny romkamerat og hun hadde en sånn.)

Bruk masse håndkrem for å forebygge vannblemmer. Det blir fort vondt i hendene av å gå på krykker.

Noen ting lar seg rett og slett ikke fikse, og da trenger du en rullestol. Så lån en rullestol. Da kan du ta med deg te (eller kaffe) fra rom til rom, du kan rydde av bordet etter deg selv etter å ha spist og du kan henge opp klesvask og rydde litt. Det er godt å føle seg bittelitte granne nyttig her i livet.

Jeg ligger her på sykehuset og hører på podcast. Det er noe nytt for meg.

Innimellom kommer det noen gullkorn, og dette måtte jeg bare dele:
«Når det er slutten av måneden, er det slutten på pengene. Men når det er slutten på pengene, er det fortsatt masse måned igjen.»

I går ble jeg operert. Først ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Der for flere mennesker rundt og gjorde klar meg, rommet og utstyret.

Jeg fikk spinalbedøvelse, ikke narkose. Og det var sabla vondt å sette. To personer støttet meg mens anestesilegen jobbet med det, og jeg kaldsvettet og holdt på å besvime.

Så mistet jeg all følelse fra midjen og ned, og teamet gikk i gang. Akkurat hva degjorde og hvordan vet jeg ikke. Jeg fulgte ikke med.

Men etter omtrent fire timer (4!) var de ferdige og jeg ble kjørt til Oppvåkningen. Der fikk jeg litt mat, og legen kom og forklarte hva de hadde gjort og at alt hadde gått etter planen.

I dag blir det røntgen (jeg tror jeg må ha tattflere røntgenbilder på disse ni dagene enn de tok i hjemkommunen min i hele fjor) og etterhvert skal jeg opp og gå.

Det gleder jeg meg til!

Nå er jeg vasket og har fått pusse tennene og gre håret. Snart skal jeg trilles ned til operasjon. Jeg har knust ankelen.

Jeg føler meg veldig liten og alene og redd.