Eller: Fridagen min.
Det er onsdag. Jeg har fri. Jeg har mange planer for denne dagen. Fridagen strekker seg ut foran meg, uendelig langt og forlokkende. Jeg begynner med en kopp te etter frokost, før jeg går i gang med en grundig (og da mener jeg grundig) ryddeaksjon på stua, kombinert med skifte av duker (nå er det lilla som gjelder!) og støvtørring. Ja, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen da.
Så kommer jeg på at jeg ikke har satt på klesvask, så jeg tar støvekluten ligge og rusler ut på badet. Etterpå vender jeg tilbake til støvtørkinga. Innimellom skriver jeg handleliste, for jeg må på butikken også. Dette kombinerer jeg med å ta ut søpla.
Vel framme på butikken oppdager jeg at jeg har glemt handlelista. Det er bare å snu. Så får jeg da handlet omsider.
Vel hjemme er vaskemaskina ferdig, men døra tar seg ikke åpne. Så jeg setter på en sentrifugering og håper at et program til skal fikse det.
Det gjør det heldigvis.
Så baker jeg sjokoladekake til syklubben i morgen. Nam!
Så henger jeg opp klesvask og setter på mer klesvask, før jeg vasker badet. Og plutselig er det på tide å begynne på middagen, så jeg setter på stekeovnen, tar fiskeformen opp fra fryseren og går for å hente poteter. Jeg kommer tilbake, skreller poteter og setter dem på mens jeg nynner for meg selv. Jeg tenker at denne middagen lager seg sjøl, så jeg kan jo fint stryke noen skjorter i mellomtida.
Mens jeg står og stryker, oppdager jeg at potetene fosskoker, så jeg rusler ut på kjøkkenet og skrur ned plata. Så går jeg på toalettet, og da jeg kommer tilbake slår det meg: Det lukter mistenkelig lite fisk på kjøkkenet.
Jeg iler inn på kjøkkenet og oppdager at jeg har slett ikke satt formen inn i ovnen. Det har gått 20 minutter, potetene er nesten ferdig kokt og fisken står fortsatt på kjøkkenbenken.
Jeg setter den inn i ovnen og krysser fingrene for at mannen min er forsinket i dag. Det er han heldigvis.
