Overskriften må leses som en smule ironisk. Jeg er ikke verdens beste kokk, jeg er helt på det jevne. Jeg har lært meg noen triks med årene, og de fleste har jeg lært av Toro. Toro er min beste venn på kjøkkenet! Han er grei han. Kjekk å ha.
Vi skulle ha hakk. Jeg lager det selvsagt selv, dog med litt hjelp fra Toro. Jeg koker opp vann med en buljongterning i (der kom han, ser du). Så skreller og skjærer jeg opp gulrøtter og poteter. I omvendt rekkefølge, jeg tok potetene først. Pene små firkanter som has oppi det kokende vannet. Så gulrøttene. Og her skjer det.
Jeg fikk noe jeg ønsket meg til jul: nye kjøkkenkniver. Kjempeskarpe. Og det ble jeg skikkelig glad for, for de knivene jeg hadde var slett ikke skarpe. Tvert i mot. Jeg skjærer gulrøtter med friskt mot og dårlig konsenstrasjon og så glipper kniven. Spissen havner langt inni langfingeren på venstre hånd. Det blir et bittelite, men dypt, kutt som blør. Og blør. Og blør. Det renner så friskt at jeg løper ut på badet med den andre hånden under for å fange opp blodet. Så blir jeg stående der med hånda over vasken og se på blodet som renner ned langs det hvite porselenet. Rødt på hvitt. Litt pent, men også skremmende.
Etter et førstehjelpskurs eller ti i ungdommen lærte jeg å lappe sammen sår uten å besvime. Det er vanligvis andres sår, men nå tar jeg meg sammen, finner en bomullsdott og legger på såret. Jeg klemmer den fast mens jeg leter etter plaster. Det går ikke lang tid før den er gjennomvåt og rød av blod. Jeg finner en ny og greier omsider å få fram plaster. Det første jeg setter på ramler av med en gang. Det blir vått av blod. Neste gang tar jeg litt bomull over såret først, og så strammer jeg plasteret rundt. Nå sitter det.
Verdens beste kokk rusler inn på kjøkkenet hvor tenåringen har kuttet opp gulrøtter, stekt kjøttdeig, hatt alt sammen opp i kjelen OG vasket opp.
