Jeg har en hårføner. Den er eldgammel. Så gammel at jeg ikke husker når jeg fikk den, eller hvor lenge jeg har hatt den. Alle elektriske apparater burde ha en best-før-dato trykket på, slik som mat.
I vinterferien, etter en dusj, skulle jeg føne håret. Jeg må det, for jeg har litt tendens til krøller og hvis jeg ikke føner blir det bare krøll. Hår som bølger seg hit og dit og sårlig slik jeg ikke vil ha det. Jeg tok hårføneren ut av skapet, plugget i stikkontakten, og trykket på bryteren.
Min lille røde Braun durte fint et halvt sekund, så sa den poff! og det gnistret til. Jeg så det tydelig, en stor gnist, fordi det samtidig ble helt mørkt. Og det luktet svidd. Jeg slapp føneren som om jeg hadde brent meg. (Og det var ikke så langt fra sannheten heller.)
Så famlet jeg meg fram til baddøra. Jeg åpnet den og utenfor var det også stappmørkt. Jeg ropte på mannen min: “Jeg skulle bare føne håret…” Stemmen min varlitt tynn og unnskyldende. Han fant ei lommelykt og forsvant ned i kjelleren. Det er der sikringsskapet er. Da han kom opp igjen, sa han helt rolig:
“Nå tror jeg vi kaster denne føneren din. Den slo ut hovedbryteren.”
