Overskriften gir mening, eller kanskje ikke for deg akkurat nå. Ikke fortvil, her kommer forklaringen:
Ungene fikk et ark på skolen med tilbud fra idrettslagets o-gruppe (altså: orienteringsgruppe) om nybegynnerkurs i orientering. Vi snakker da idretten orientering, der man løper rundt i skogen med kart og kompass og skal finne på forhånd oppsatte poster, markert med o-flagg i hvitt og oransje. Familiens yngste ville gjerne være med på dette, og dermed dro han og mor på kurs.
Vi har nå gjort unna vår andre kveld, kurset er over og vi har fått karakteren “bestått”. Det har vært halvparten teori, og halvparten praksis. Som betyr at vi har fått utdelt kart, kurslederne tegnet på poster, og sjuåringen løp som en gal med mor på slep.
På postene sto det bokstaver, tall eller land. Dette måtte han huske og si til kurslederen før han fikk tegnet inn en ny post. Noen han greide med glans, selvsagt. Og så var det mor.
Har dere noen gang løpt om kapp med en sjuåring? Og med “dere” mener jeg voksne mennesker, sånn rundt de 40. Vel, svaret er åpenbart: Dere er dømt til å tape. Ingen kan holde følge med en sjuåring, ikke en som er motivert for oppgaven i hvert fall.
Treningen foregikk omtrent slik: Sjuåringen i fint driv foran, mor pesende ti meter bak. Sjuåringen roper oppmuntrende kommentarer (han er veldig snill, skjønner dere. Og pedagogisk korrekt.). Sjuåringen finner posten, roper til mor og forteller hva det står (Tre! Sveits! F!), snur og løper tilbake. Mor snur også, men er på kort tid fraløpt. Sjuåringen løper med flagrende kart til kurslederen (Jeg skal løpe til han og få ny post, jeg, mor!), mor peser etter. Les avsnittet på nytt. Og på nytt.
I løpet av kurskvelden lærte sjuåringen hva “kondis” betyr. Det er slik som mor ikke har. Han lærte også at hvis han skal løpe orientering og komme først, må han få med seg faren sin.
Og hva med mor? Hun har fått verdifull trening, inspirasjon til å trene mer, og dessuten gått ned 1,2 kg.
