Jeg er ikke 40 år, jeg er over 40. Og mitt yngste barn er snart 8. Dette er rått parti i utgangspunktet, spesielt når vi skal slå langball. (Dette er det spillet jeg i et tidligere innlegg har beskrevet som SLÅBALL. Her kalles det langball.)
Spillets regler må justeres noe når det bare er to spillere med. Vi streker opp banen ute på gårdsplassen, og han begynner på innelaget. Han har nå tre slag, og i løpet av de må han greie å løpe helt over til den andre siden OG tilbake igjen, for det er jo ingen andre som kan slå. Og han slår hardt og langt. Han pælmer, som de sier her.
Jeg er på utelaget. Jeg løper som en gal etter ballen. Han slår langt, nevnte jeg det? Og han er rask, så han har god tid til å løpe. Ikke blir han synlig sliten heller. Jeg derimot peser som et damplokomotiv på vei oppover Dovrefjell etter ti minutters spill.
Så skjer det. Jeg tar pol. Vi har avtalt at en pol er nok, så nå er jeg plutselig på innelaget. Og jeg sliter. Jeg slår, men jeg greier ikke å pælme. Jeg slår ikke langt nok, rett og slett. Men omsider får jeg til et slag, og løper. Jeg løper det jeg greier (og det er dessverre ikke veldig fort), men i det jeg krysser streken er han klar med ballen. Og jeg må løpe tilbake også. Som jeg sa, jeg er sjanseløs. Jeg blir truffet midt i ryggen, og en triumferende snart 8-åring danser inn mens jeg famler etter ballen. Jeg har blodsmak i munnen og svarte prikker danser foran øynene.
God trening er det i hvert fall. Men det er det eneste man kan si av positive ting. Snart 8-åringen er glad og lykkelig og har det gøy. Jeg sliter. Jeg sliter så til de grader, og jeg er fullstendig sjanseløs.
