Mine barn går ikke på leksehjelp. Ikke fordi jeg er prinsipielt imot, men fordi jeg faktisk LIKER å følge dem opp med lekser. Jeg synes det er hyggelig å sitte ved kjøkkenbordet og se litt i bøkene deres. Jeg synes det er spennende å lese ukeplanene og finne ut hva de skal gjøre når. Jeg liker å høre på leseleksene deres og oppleve at de går fra stotrende lydering og nybegynner-lesing, til stadig bedre flyt og innlevelse. Jeg opplever at leksene gir meg en anledning til å følge med på skolearbeidet deres.
Det er en side til ved saken. Jeg har et barn i videregående skole, et i mellomtrinnet og et på småtrinnet. Jeg har altså vært gjennom ganske mange lekser i min tid som mor. Jeg har aldri opplevd å stå fast på leksene i barneskolen. Imidlertid hendte det at jeg slet med matematikken da tenåringen gikk i 10. klasse.
Jeg har valgt å la mine barn gjøre lekser hjemme. Jeg håper og ber om at det ikke innføres obligatorisk leksehjelp før mine er så store at de ikke berøres av det. De tilbringer stadig mer tid på skolen, og jeg er ikke helt fan av tanken på at alt skal institusjonaliseres. Vi må ikke gå i den fella og tro at alt blir bedre jo mindre fritid ungene får.
