Nå er det snart over. Elevene mine, klassen min, skal
begynne i 5. klasse og jeg skal ikke være med dem. De skal over i det vi i
gamle dager kalte STORSKOLEN, for nå er de virkelig store. Og jeg har litt
blandede følelser for dette.
Jeg gleder meg til høsten. Det er alltid spennende med nye
begynnelser, nye elever og ny timeplan. Men jeg har en lang historie sammen med
klassen min.
Jeg var der og tok imot dem da de kom på besøksdag på skolen
mens de enda gikk i barnehagen, sånn litt utpå våren en gang. Jeg var der og
tok imot dem den høsten, da de kom inn skoleporten til sin første dag i første
klasse, mens de knuget foreldrenes hender.
Jeg var der og lærte dem å lese og skrive. Jeg var der og
lærte dem å regne, pluss og minus, gange og dele og brøk. Jeg var der og lærte
dem å svømme. Jeg var der og lærte dem enkel orientering.
Jeg var der den gangen vi ble overrasket av en brå og iskald
regnskur så alle ble gjennomvåte. Vi fylte opp tørkeskapene med klærne deres,
og jeg kokte te til dem og prøvde så godt jeg kunne å sortere buksene deres til
riktige eiere etterpå, da de skulle hjem.
Jeg har stått i klasseromsdøra hver morgen og tatt imot dem.
Jeg har vært der hele deres skoletid, som et (forhåpentligvis) trygt
holdepunkt. Jeg vet at jeg har vært streng og masete på enkelte ting. Jeg vet
at vi har hatt det moro, og vi har ledd mye sammen. Jeg har vært der og sendt
dem hjem på ettermiddagen.
Jeg har snakket med foreldre, svart på og sendt sms og
mailer. Jeg har lært ungene å strikke og lage skjærefjøler på sløyden. Jeg har
utfordret meg selv på ting jeg egentlig ikke føler at jeg kan, i håp om at
disse ungene skulle lære noe, oppleve noe og vokse som mennesker – hver eneste
dag.
Nå høres jeg ut som Drømmelæreren. Det er jeg ikke. Jeg er et
helt vanlig menneske, en helt vanlig kvinne. Jeg har dårlige dager som alle
andre. Jeg velger innimellom enkle løsninger og jeg vil ikke påstå at jeg har
funnet opp kruttet.
Men jeg er glad i disse ungene. Etter fire år sammen har de
tatt – og fått – en bit av hjertet mitt. Vi har hatt avslutning sammen med
foreldrene deres, og jeg har fått gave. Slik at jeg skal huske dem. Akkurat som
om jeg kunne glemme dem!
