Jeg innrømmer det: Jeg liker å se på tv.

Da vi flyttet inn her, fikk vi oss parabol og masse kanaler. Det hadde jeg aldri hatt før, og en ny verden åpnet seg. Nå fikk jeg tilgang på både Animal Planet og Discovery. Jeg liker dyreprogrammer og jeg liker lettfattelig vitenskap for amatører. For eksempel meg.

Etter som årene har gått, har jeg fått nye favoritter. Og det har ungene også. Nå er det nokså sjelden (les: Forekommer aldri!) at vi ser på Disney Junior med programmene Mikkes klubbhus og Små Einsteins. Jeg kan ikke si jeg savner det så veldig… Det var greit nok, og barna hadde glede av det. Men det blir jo litt… ensformig.

Nå burde jo ikke jeg snakke (skrive) så høyt om ensformig. Jeg liker godt det velkjente, og spør du mannen min hva jeg tenker om utvikling og forandringer vil han antagelig le godt. Jeg er ikke god på det. Jeg liker at ting fortsetter sånn som de alltid har vært.

Dette var en avsporing. Jeg hadde tenkt å skrive litt om en tv-serie jeg liker. Jeg ser selvfølgelig på nyheter på tv, men jeg har også en hemmelig svakhet: Jeg liker The Big Bang Theory. Jeg er helt hekta. Jeg følger med hver eneste dag. Så sant jeg kan. Og jeg ler like godt hver gang.

For uinvidde: Serien kretser rundt en liten vennegjeng i byen Pasadena, i California. Det begynner med to nerdete menn som får en nydelig ung kvinne som nabo. Etter hvert blir vi kjent med flere karakterer. Hovedpoenget er at spesielt mennene i serien er sosialt klønete. De strever litt med å forholde seg til andre mennesker. De er lynende intelligente, men sosialt uintelligente.

Og dette befester jo noen fordommer hos meg, i hvert fall. Har dere hørt uttrykket: “Å være så intelligent at det bikker over”? Eller: “Grensen mellom geni og galskap er jo vag”? Jeg tror det er lett å tenke slik for å slippe å føle seg totalt underlegen. Ok, han er lynende intelligent, men ærlig talt da, JEG har i det minste VENNER liksom. Joda, han har jo også venner, men de er jo like rare og de er sikkert bare venner fordi de ikke fungerer sammen med noen andre. Tenker jeg. (FYI: HAN i dette avsnittet referer til hovedpersonen i TBBT, Sheldon.)

Samtidig er det mulig å kjenne seg igjen i karakterene. OK, jeg har ikke en IQ på oppimot 200. Men jeg opplever jo også av og til å si gale ting. Gjøre noe dumt. Jeg har mine områder jeg strever med. Her kommer identifiseringen inn. Jeg identifiserer meg med disse karakterene fordi de også strever litt med livet innimellom.

Misforstå meg rett. Jeg er stort sett fornøyd. Jeg er lykkelig – for det meste. Jeg elsker min mann og mine fantastiske barn, jeg liker jobben min og jeg har verdens beste kolleger. Så livet mitt er bra. Men det går jo aldri helt på skinner, ikke over tid i hvert fall. Det er humper og dumper og svinger og bratte oppoverbakker og nedoverbakker. Og så snubler man og går litt på trynet.

Og da er det godt å sette seg ned foran tv’en, kuppe fjernkontrollen og le litt av en tv-serie man liker.