Det var fredag. Jeg hadde hatt en litt slitsom dag på jobben, så i sekstiden hadde jeg sunket ned i sofaen med en tv-serie (se tidligere innlegg).

Telefonen ringte. Det var min venninne.

Hei, sa hun. Jeg står utenfor hos dere. Det er en hest her. Jeg tror ikke det er deres altså…

Jeg kommer, sa jeg.

Jeg la på, stakk føttene i joggeskoene og løp ut. Og der sto hun, utenfor grinda. På innsida av gjerdet sto mine to hester og stirret fascinert. På utsida, i veien og langs veien, danset en fremmed hest.

Den spratt rett ut veien, sa min venninne. Jeg kunne fort ha kjørt på den.

Jeg skal prøve å fange den, sa jeg.

Jeg gikk og hentet ei grime. Og i farten fylte jeg hånda med kraftfor. Riktignok kraftfor til sau, men jeg antok at denne hesten ikke ville ta det så nøye.

Hesten var redd, men jeg kom bort til den. Den spiste litt kraftfor fra hånda mi. Men jeg fikk ikke på den grima. Den kastet med hodet og vred seg unna. Jeg var i ferd med å slippe opp for kraftfor, og i det den spiste de siste pelletsene tredde jeg grima over hodet på den og rundt halsen som en halsring. Den vrengte med øynene og kastet med hodet, men skjønte fort at nå var det bare å gi opp. Og da smatt jeg grima ordentlig på.

Jeg hadde fanget den.

Nå var det bare å leie den hjem. Trodde jeg. Den gang ei.

Hesten plantet alle fire bein i bakken, lente seg litt bakover og sto i mot alle mine forsøk på å flytte den. Jeg var tom for kraftfor, og mobilen lå igjen inne.

Jeg strakte meg mot grøfta, dro opp en gresstust og prøvde å friste hesten med det. Den stirret nærmest hånlig på meg. Gress, liksom! Den sto jo midt i mellom to grønne grøfter fulle av gress. Kunne bare ta noen skritt og spise når den ville. Og det ville den ikke nå!

Min venninne beklaget, men måtte dra. Jeg sa det var greit, det var jo det, og det var ikke stort hun kunne gjøre. Holde meg med selskap var jo en mulighet, men litt bortkastet kanskje.

Hesten ble redd da hun kjørte, og begynte å bevege seg. Jeg benyttet sjansen og fikk styrt den i riktig retning. Jeg klappet og strøk den på halsen mens vi gikk, og vi ble riktig gode venner etter hvert. Hesten slappet av, den begynte å forstå at grime ikke var farlig og at det gikk an å gå sammen med meg. Jeg var riktig fornøyd.

Vi kom til avkjørselen til den gården jeg mente den hørte til på. Der er det en elektrisk ferist, og det var tydelig at hesten husket dette. Den bråstoppet igjen. Tilfeldighetene ville at det kom en mann i mot. Jeg snakket litt med ham, og han åpnet grinda ved siden av ferista for oss. Jeg lokket og lirket og plutselig gikk hesten.

Vel gjennom grinda begynte den nok å forstå at dette gikk riktig vei, for nå begynte den å løpe.

Jeg er ikke så rask, så jeg fikk bremset den litt. Igjen gikk vi, denne gangen med raske steg. Så hørtes during bak oss. En traktor passerte på veien, og hesten ble redd igjen. Nå begynte jeg å bli en smule utålmodig, så jeg glefser til den at den fikk jammen ta seg sammen! Den bor jo tross alt på en gård, og har vel sett en traktor før! Så snudde jeg hodet dens så den så traktoren og skjønte at den ikke kom mot oss. Den roet seg, og vi gikk videre.

Nå var vi fremme ved huset til gårdens eier. Han kom heldigvis akkurat ut av døra, og jeg ropte til ham.

Oi, har du greid å leie den hesten hit? Sa han. Det var godt gjort, for den er ikke innridd eller trent.

Det gikk ganske greit, løy jeg. Vi ble liksom venner på turen…

Mannen overtok hesten. Han skulle slippe den inn sammen med de andre hestene på beitet. Han lovet å komme tilbake med grima.

Jeg ruslet hjem og sank ned i sofaen. Favorittserien min var slutt.

Jeg hadde ikke før satt meg før det ringte på døra. Det var bondens far. Han kom tilbake med grima, og takket meg så mye at jeg ble nesten litt flau.

Lørdag formiddag skulle sønnen min besøke en kompis. Hos oss betyr det kjøring. Så jeg kjørte.

Veien vår er forholdsvis svingete og smal. Mot slutten av en av de få rettstrekningene møtte vi en bil i rasende fart. Den kom ut av svingen i feil fil. Den kjørte så fort at den ikke greide å holde sin egen side.

Den møtende bilen greide så vidt å vrenge over til riktig fil før det smalt.

Hadde vi vært et sekund, eller kanskje et halvt, tidligere ute, hadde vi fått den i fronten. Marginene er små av og til.

Mannen min spurte meg hva slags bil det var, farge og bilnummer. Jeg rakk ikke å oppfatte noen av delene, den kjørte så fort at vi bare hørte drønnet fra motoren. Det var en mørk bil, kanskje litt sånn sportsbil-utseende.

Sikkert ruspåvirket, sa mannen min. Jo takk, det var virkelig beroligende.

Mine barn går langs den veien!