Jeg har visst tidligere nevnt at ikke alt som står på denne
bloggen er helt sant. Noen ting blir forandret av personvernhensyn, andre ting
er dikt og forbannet løgn rett og slett fordi jeg liker å skrive, og jeg liker
å finne på ting, og jeg liker å fikse litt på virkeligheten så den blir litt
morsommere og litt mer spennende. Dette som jeg nå skal fortelle om, er
absolutt ikke sant. Og enhver likhet med virkelige personer, døde eller
nålevende, er helt tilfeldig.
Det var en fin sommerkveld. Jeg hadde tatt med meg bikkja og
gått ut på tur. Det var varmt, men ikke for varmt. Jeg hadde tatt på ei jakke
over t-skjorta, men jakka var åpen. Vi gikk oppover. Jeg bor i en dal, og det
er slik at enten går jeg nedoverbakke eller så går jeg oppoverbakke. Jeg liker
best å gå oppoverbakke først, for da kan jeg snu når jeg blir sliten og så er
det lett å komme seg hjem igjen. Derfor går vi som oftest oppover, bikkja og
jeg.
Vi kom opp i hyttefeltet. Der så vi en mann som holdt på
ute, og så et lite barn. Ei jente på en ti-tolv år. Hun ble veldig opptatt av
hunden min, så jeg pratet litt med henne og lot henne klappe bikkja. Mannen
smilte og hilste, men fortsatte ellers med sitt. Så gikk vi videre.
Noen hundre meter lenger opp støtte vi på sauer. Nå er
hunden min temmelig saueren, den bor jo tross alt på en sauegård, og jeg hadde
den i bånd. Jeg bruker en flexiline, det er et bånd som snurrer seg ut og blir
fem meter langt, og så snurrer det seg inn igjen sånn at jeg slipper å gå der
og vikle det ut av busker og trær. Bikkja brydde seg slett ikke om sauene, men
det ene lammet ble veldig interessert og ville følge etter oss.
Jeg snudde meg, stirret lammet inn i øynene og stampet i
bakken med den ene foten. Lammet stanset. Jeg var godt fornøyd med meg selv da
vi gikk videre, men så snudde jeg på hodet. Der kom det jammen etter oss igjen.
Nok en gang stampet jeg. Og denne gangen snakket jeg til det. Jeg ba det
vennligst holde seg unna oss, og ikke følge etter oss på tur. Bikkja virket
litt usikker, men gikk mot lammet for å snuse på det. Lammet skjønte endelig
hva jeg prøvde å si til det, og løp tilbake mot mammaen sin mens det breket
høyt.
Jeg var fornøyd, igjen, og snudde meg for å gå videre. Da
kjente jeg noe som nappet meg i ermet, og jeg hørte en lyd. Et smell. Forbauset
så jeg meg rundt. Jeg hørte nok et smell, og så bikkja rykke til og falle
overende. Blodet rant fra et sår øverst på bakbenet og farget pelsen rød. Jeg
løp bort til ham og det smalt igjen akkurat da jeg bøyde meg over ham. Nå var
jeg redd.
Jeg gjør ikke krav på å være spesielt sprek eller sterk. Men
angsten og adrenalinet ga meg kjempekrefter. Jeg løftet opp bikkja uten å bry
meg om at han klynket av smerte, og løp bort til grøfta. Der fikk jeg lagt ham
ned, og slengte meg ned ved siden av ham. Nok et smell fikk meg til å krype
sammen mot ei furu.
Det gikk en stund. Jeg våget meg til å løfte hodet. På den
andre siden av veien, ved døra til et gammelt hus som nå fungerer som hytte,
sto en mann. Huset er vel en femti meter fra veien, og jeg så ham ikke tydelig.
Men han holdt noe som godt kunne være et gevær. Jeg klemte meg så flat ned i
grøfta som jeg klarte, og holdt bikkja nede med den ene armen.
Lenger nede i veien hørte jeg skritt. Nok en gang våget jeg
å løfte hodet. Det var mannen fra hyttefeltet, han med den lille jenta. Hun var
heldigvis ikke med, men han kom løpende mot meg.
«Går det bra?» ropte han.
«Ikke kom hit!» skrek jeg. «Han er helt gal! Han skyter!»
Mannen stoppet litt opp og så seg usikkert rundt. Jeg
flyttet litt på meg, glapp taket rundt bikkja og da reiste han seg opp. Og da
smalt det igjen. Jeg kastet meg over bikkja og klemte ham flat nedi grøfta. Så
fikk jeg vridd løs mobilen fra lomma og trykket på hurtigtast nummer en. Jeg ringte
mannen min.
Jeg gråt og prøvde å forklare hva som hadde skjedd. Jeg
hørte ham banne. Så smalt det nok en gang. Mannen fra hyttefeltet var borte nå,
og mannen min hadde lagt på. Jeg følte meg helt alene i verden og var sikker på
at jeg snart ville dø.
Tiden føltes uendelig lang, men så kom det en bil. Da jeg
våget meg til å løfte hodet, så jeg at det var politiet. En politimann kom og
hjalp meg opp fra grøfta. Jeg hadde hull i jakka og et sår i beinet. Politiet
omringet det gamle huset og fikk tak i mannen som hadde skutt. Han påsto at han
hadde sett hunden min jage sau, og at han hadde skutt i nødverge. Ingen trodde
på ham. Mest fordi bikkja fremdeles hadde båndet på, og så litt fordi han
faktisk hadde skutt meg.
Mannen min? Han hadde lagt på for å ringe politiet. Mannen
fra hyttefeltet gikk det bra med. Han hadde også ringt politiet. Og for en
gangs skyld var politiet i nærheten, noe man ikke kan regne med i Norge nå for
tiden.
