Jeg har visst nevnt det før: Vi har to hester. Strengt tatt er ikke det helt sant, lenger. Vi har faktisk tre hester nå. 13-åringen og hennes venninne har kjøpt seg en unghest som de driver og trener og skal ri inn. Men det er litt på siden av saken.

Det har vært en fantastisk høst. Fint vær, mange varme lyse dager. Og denne ettermiddagen hadde jeg lyst til å ri, og for en gangs skyld var hestene ledige. Så jeg hentet en hest fra beitet og salte den opp.

Fordelen med å ha tre hester er at når jeg tar ut en hest, har de to andre selskap av hverandre og vil ikke løpe rundt som noen tullinger og skrike og skrike. Som regel, når jeg har ridd, er den hesten som har vært igjen på beite mer svett og sliten enn den som har vært på tur.

Vel. Jeg salte opp, som sagt, og red ut på tur. Jeg lot hesten gå med lange tøyler, og koblet ut. Å ri er mental terapi. Hesten var ivrig og vi galopperte omtrent femti meter. Det var i hyttefeltet, og det satt noen turister ute. Jeg tenkte jeg ville imponere dem. Jeg vet ikke hvor imponert de ble, men de vinket og smilte.

Vi dro ikke så langt. Jeg er en smule utrent på hesteryggen, for hestene er jo som regel opptatt. Og hesten ville hjem til vennene sine. Da nesen pekte hjemover gikk han med lange, målbevisste steg, pent på kanten. Vi kom til veikrysset og svinge til høyre. Hjemover.

Etter omtrent 100 meter hørte jeg noe litt foruroligende.

Det hørtes ut som noe stort kom kjørende. Enten en gigantisk traktor, av den typen som har bakhjul som er større enn meg, og med en tilsvarende enorm tilhenger. Eller kanskje, og langt mer sannsynlig, en diger betongbil eller lastebil med grus.

Den kom fort nærmere, og så så jeg den. Det var en grusbil. Lastebil med henger, med kanskje 40 tonn grus. Og den kjørte slett ikke sakte.

Jeg hadde refleksvest og en hest som lengtet hjem til vennene sine. På den ene siden av meg var veien, og den virket plutselig skremmende smal. På den andre siden en grøft, kanskje en halvmeter bred, og bortenfor der igjen et piggtrådgjerde. Ja, piggtråd. Det gjør innmari vondt å bli slengt av en hesterygg inn i et piggtrådgjerde. Piggtråd er noe dritt.

Joda, jeg bruker hjelm når jeg rir. Og jeg har jo blitt kastet av noen ganger. Jeg mener, jeg har drevet med dette mer eller mindre i tredve år. Og det blir jo noen fall. Men jeg har aldri falt under en lastebil med henger og 40 tonn med grus. Og det hadde jeg ikke lyst til heller.

Har jeg noen gang nevnt at jeg er veldig god på katastrofetenking?

Mannen i lastebilen bremset da han så oss. Snille sjåføren. Og så var han ved siden av oss og jeg var veldig spent. Hva ville Lettskremte Lasse gjøre nå?

Lettskremte Lasse viste seg plutselig, nokså overraskende, å være en skikkelig tøffing. Han reagerte med å vri litt på øret, bare det ene, og kaste et temmelig uinteressert blikk bort på lastebilen. Den lastebilen jeg selv syntes var stor og skremmende.

Noen ganger er det veldig behagelig å ha en gammel rideskolehest som har opplevd det meste her i livet og tåler mye.