Det er høst, og det betyr at kveldene blir mørkere. Jeg er litt mørkredd, så for meg er det skikkelig skummelt å gå tur med hunden nå. Om kvelden, altså. Ikke på dagtid, da er det jo lyst.
Men så har det seg sånn at jeg jobber. Jeg er på jobb når det er lyst, og da er jeg avskåret fra å gå tur. Derfor går vi tur om kveldene, bikkja og jeg. Med hodelykt og refleksvest. Hodelykta fant jeg forresten fram i går, og jeg skrudde den på for å sjekke at den virket. Og det gjorde den. Lyste helt fint. Inne.
Bikkja og jeg ruslet av gårde. Det var ikke veldig mørkt. Og hodelykta virket helt fint. Så ble det jo mørkere og mørkere. Sånn som det gjør på disse høstkveldene. Og hodelykta lyste stadig svakere etter som det ble mørkere.
Men det gikk ganske bra likevel. Jeg gikk der og prata med bikkja. Og hørtes sikkert litt sprø ut for de som eventuelt måtte høre meg. Og omsider var vi på vei hjem, opp den lange bakken. Det kom en bil bak meg.
Jeg brydde meg ikke noe større. Men så stoppet bilen. Like bak meg. Og der var jeg, alene på en mørk grusvei med en hund som egner seg langt bedre som kosebamse enn som blodtørstige vakthund og tilfeldig forsvarer. Jeg mener, hvis noen hadde overfalt meg, hadde bikkja sikkert logret og slikket vedkommende på hånda etterpå. Tusen tanker raste gjennom hodet mitt. (Det er blank løgn. Hodet mitt sluttet plutselig å virke, er sannheten.)
En stemme sa: Er dere ute og går tur. Vil dere sitte på opp bakken? Det var min mann…
