Jeg ytrer meg på nett. Jeg har en blogg og jeg bruker Facebook. I tillegg deltar jeg i noe så gammeldags som diskusjonsforum. Så joda, jeg skriver for offentligheten.
Jeg er lærer. Det faget som står mitt hjerte nærmest, det er norsk. Jeg jobber i småtrinnet så jeg underviser i alt som trengs, men norsk er liksom mitt fag. Og det hender jeg får vondt i rødblyantnervene.
Tilfeldige tastefeil er ikke så ille synes jeg. Alle har vel en gang skrevet “ikek” i stedet for “ikke”. Det er skjærer meg ikke i hjertet, for jeg skjønner at det ikke var meningen. Fingrene fløy litt for raskt over tastaturet.
Det jeg derimot har store problemer med, det er særskrivingsfeil. At folk deler sammensatte ord. Norsk er, som min norsklærer på videregående sa det, et bendelormsspråk. Vi setter ordene sammen for å lage nye ord. Det heter for eksempel “fotball”, ikke “fot ball”. Nå har jeg aldri sett noen dele akkurat det ordet, men svært mange andre ord deles. Og det selv om meningen da forandres. Vil du ha gode eksempler på dette, se Facebooksiden “Bilder i kampen mot særskriving”. Se for eksempel for deg forskjellen på “leie bil” og “leiebil”.
En annen ting jeg reagerer på, er folk som skriver konsekvent feil og sier: “Jeg kan det egentlig, men jeg gidder ikke bruke det her.” Nå pleier ikke jeg å påpeke folks skrivefeil uansett hvilken kategori det kommer i, men jeg har sett at andre har gjort det. Og dette lurer jeg veldig på: Hvis man kan å skrive det riktig, hvorfor velger man å skrive det feil da? Hvilken glede får man av det? Egentlig tror jeg ikke på dem som sier det slik. For hvis man virkelig kan det, da skriver man det riktig uten å tenke over det. Og når man konsekvent skriver det feil, da kan man det ikke. Ikke egentlig en gang.
Noen ganger leser jeg på et diskusjonforum. Enkelte innlegg har så dårlig rettskriving og grammatikk at jeg gir opp å forstå hva forfatteren mener. Som sagt, jeg gidder ikke å gå rundt å påpeke skrivefeil og dårlig norsk. Jeg velger å overse det. Det hender jo at noen tar opp temaer jeg egentlig synes er interessante, men jeg forstår ikke hva forfatteren mener og jeg velger derfor å hoppe over. Jeg lar være å svare. Kanskje ikke verdens undergang, det, men jeg tenker at dersom man skriver såpass bra norsk at folk skjønner hva man vil fram til, så får man flere svar og mer respons. Og er det ikke det folk prøver å oppnå, når de skriver på internett? Eller er selve skrivingen et mål i seg selv? Har man et så stort behov for å uttrykke seg at selve skrivingen blir et mål, ikke et middel?
Er det å få se teksten sin på nett nok? Skriver ikke folk for å kommunisere? For det er jo det som til syvende og sist er skrivingens hensikt, kommunikasjon. Og jeg lærte på skolen at kommunikasjon krever minst to parter: En sender, den som skriver, og en mottaker, den som leser. Men kanskje man glemmer mottakeren? Eller er mottakeren blitt uvesentlig?
