I morgen skal vi ha karneval. Med “vi” mener jeg de yngste klassene på skolen. Vi stiller i kostyme fra morgenen av, og gjennomfører norsk- og mattetimer utkledd. Dette gjorde vi i fjor også, og ettersom jeg jobber med de yngste barna hadde de kledd seg ut alle sammen. Også jeg, naturligvis. Man er da et godt eksempel og viser at dette ikke er farlig og flaut på noe vis.
Og jeg synes faktisk ikke det er flaut. Jeg går gjerne utkledd på jobb. Jeg tar det ikke så tungt om kollegene på ungdomstrinnet trekker litt på smilebåndet i skjul. (Men det gjør de ikke, for de har også av og til utkledningsdager og stiller i kostymer. I høsthalvåret kom de utkledd som Disneyfigurer, hele gjengen.)
Jeg skal være cowboy. Ikke så kreativt, kanskje. Spesielt med tanke på at i fjor var jeg…
Cowboy. Men det er enkelt å fikse det. Jeg har dongeribukser i skapet. Jeg låner ei rutete skjorte av mannen min. Og prikken over i’en er chapsene mine.
Vet du ikke hva chaps er? Jeg kjøpte mine første chaps da jeg var ca 16 år. Det er en slags overtrekksbukse av lær. Riktignok er det bare buksebein, holdt oppe av et belte i livet. De jeg kjøpte i ungdommen var brune, og jeg elsket dem. De holdt meg varm når jeg var ute og red om vinteren. Men jeg var syltynn som barn og ungdom, så de ble for små. Jeg arvet dem bort til en nabo som liker å ri.
Jeg ville kjøpe meg nye, men fant ingen som kostet under 5000 kroner. Og det var litt mye. Så jeg satte tenåringsdatteren på saken, og hun fant! Disse er svarte, med frynser, og kostet godt under tusenlappen. Så i morgen kommer cowboyen Marianne på jobb.
Og når dagen er over, skal vi ha vinterferie! Hurra! Da drar jeg, tenåringen og tenåringens venninne til Hamar. Og der skal vi møte eldstejenta! Som student langt unna er det sjelden hun kommer hjem, så dette gleder vi oss til.
I morgen er det karneval. Og etterpå er det vinterferie.
