DA JEG var ung, da var det noe annet da! Det sa alltid min mor til meg da JEG var ung. Men jeg lot meg aldri lure, for min mormor (momo, som vi kalte henne) fortalte meg SANNHETEN. Og sannheten var at min mor hadde vært en vill og ustyrlig ungdom. Min mormor, stakkars, måtte nesten gi opp noen ganger.
Det verste var vel den gangen min mor hadde gått på kino. Uten lov! På kino, av alle steder! Men min tante var verre. Hun kjøpte singelen Yesterday. Og spilte den i hjemmet!
Nesten litt rart at det faktisk ble normale folk av de to der, altså.
Men nå skulle dette handle om meg og min ungdom. Jeg var ungdom på 1980-tallet. Og klesstilen var noe, eh, spesiell. (Jeg kom ikke på noe penere å skrive.) Jeg husker veldig godt en bukse jeg hadde. Det var en dongeribukse. I beste åttitallsstil var den slitt og hullete. Buksene den gangen skulle ha vannrette flenger nedover lårene og knærne. Noen av dem kunne gjerne lappes. Jeg brukte skinnlapper, sydd fast med ulltråd. I forskjellige farger, selvsagt. Blått, rødt og brunt skinn. Ulltråd i andre farger. Grove sting. Og noen av hullene (de fleste) fikk være åpne.
Min mor syntes den buksa var aldeles grusom. Jeg elsket den. Og min mormor, den litt strenge damen som hevdet at singelen Yesterday var det villeste ungdomsopprør man kunne tenke seg, vet dere hva hun sa? Jo, stikk i strid med hva man skulle tro LIKTE hun buksa. På en måte. Hun var nøysom, hun hadde opplevd krigen og hun syntes det var flott at jeg ikke kastet klær bare fordi det ble hull i dem. Hun syntes det var supert at jeg lappet og reparerte.
Nå var hun ikke spesielt imponert over mine ferdigheter med nål og tråd, men det er en annen sak. Hun tilbød seg å lære meg å lappe og stoppe usynlig, for det kunne hun. Det hadde hun lært på skolen, og hun syntes det var en stor mangel ved det moderne skolesystemet at jeg ikke hadde fått med meg disse ferdighetene. Men sånn alt i alt likte hun godt at jeg kunne bruke slitte klær og til og med forsøke å reparere dem.
(Jeg fortalte henne aldri at jeg hjalp til med hekksaksa for å få disse hullene. Det vet jeg ikke om hun hadde tålt…)
Historien ender på steinrøysa rett over veien for mine foreldres hus. Min mor bar buksa dit en gang jeg ikke passet på, helte på litt bensin eller hva hun nå brukte, og tente på. Jeg var ikke glad.
