Vi så få, her oppe i fjellbygda. Hadde vi vært dyr, hadde vi blitt fredet og vernet av en lang rekke lover og paragrafer. Men vi er mennesker, så i stedet presses vi enda hardere. For sjeldne mennesker på et avsidesliggende sted er ikke noe å ta vare på.

Storsamfunnet, og da tenker jeg spesielt på den blå-brune regjeringa, og flere av samfunnets institusjoner, gjør alt de kan for å legge oss ned. De vil presse oss ut, sentralisere oss og bli kvitt problemet.

Det begynte med Hedmark Trafikk. De har lagt ned og fjernet mange av sine bussruter. Også den som alle ungdommene tok søndag kveld for å komme seg på hybelen til skoleuka skulle begynne. Etter hardt og massivt press ble den gjenopprettet, men ikke på kvelden. Nei, søndag klokken tre går bussen. Da passer det at 16-åringene drar hjemmefra for å sette seg på hybelen og stirre i veggen. Til det er leggetid.

16-åringer legger seg ikke klokka 19.00. 16-åringer synes det er fint å få mest mulig tid hjemme, når de nå engang må bo på hybel hele uka. Klare seg sjøl, lage sin egen middag, vekke seg sjøl og vaske sine egne gulv. Ikke at jeg tror at noen har vondt av å vaske gulv, men ved å flytte bussen fra søndag kveld til søndag klokken tre fratar de ungdommen søndag middag med familien.

Kanskje Hedmark Trafikk synes at vi burde flytte?

Her i starten av juni fikk vi brev fra Sparebank1 Hedmark. Et jublende brev med en “gladnyhet”. Kjære kunde, vi flytter! sto det i overskriften. Det dette egentlig betyr (men som de glemte å skrive) var at de skal legge ned sin bankfilial her i bygda. I stedet skal vi få lov å bruke filialen i nabokommunen. Den har veldig rause åpningstider (og hvis du har problemer med ironi: Dette er ironisk. Åpningstidene er langt fra rause). Den er nemlig åpen fra 09.00 til 15.00, sto det i brevet.

Jeg vet ikke åssen det er med folk flest, men selv jobber jeg. Og selv om jeg som lærer noen ganger kan gå tidlig hjem, så har jeg ikke sjans til å rekke denne bankfilialen innenfor åpningstidene. Det er nemlig opp mot en times kjøretid for å komme seg dit.

Noen av oss, det er gjerne de som bruker bankfilialen mest, har ikke en gang bil og førerkort. Og busser er det dårlig med. Så hvordan skal de løse problemet? Se det er ikke Sparebank1 Hedmarks problem.

I det samme brevet hadde de et langt og tunglest avsnitt om minibanken i bygdas banklokale. Den er så gammel, den minibanken, at det er vanskelig å skaffe reservedeler til den hvis den skulle gå i stykker. De skulle være fryktelig snille med oss og la den stå i ca tre måneder, men så blir den også fjernet.

En av bankens representanter uttalte at det var ikke noe problem, folk kunne ta ut kontanter i butikkene. Etter ramaskriket som fulgte, å dømme, hadde han glemt å spørre butikkeierne om dette var greit.

Nevnte jeg når banken skulle legges ned? Den er allerede lagt ned. Fra vi fikk brevet gikk det omtrent to uker. Ikke noe langt varsel med andre ord.

Vi er så få her oppe i fjellbygda. Vi fortjener ikke en bankfilial. Ikke minibank heller. Og slett ingen bussruter.

Ps. Kommunens representanter er i forhandlinger med et par andre banker om de kan tenke seg å opprette et kontor i bygda. Skjer det, kommer jeg øyeblikkelig til å si opp mitt kundeforhold i Sparebank1 og skifte til den banken som måtte havne her. Jeg har vært kunde i Sparebank1 Hedmark hele livet, fra mine foreldre opprettet en konto til meg da jeg var nyfødt. Men jeg er ikke lojal mot noen som behandler meg slik.