Kakelinna er her.

Dette ordet lærte jeg i 1992.Da flyttet jeg hit til denne bygda, og rett før jul kom mildværet. Snøen smeltet og det ble hålke og glatt. Og rektor sa: “Det e kakelinna.” Etterpå forklarte hun ordet: Kakelinna kommer fordi “alle” baker kaker og varmen fra stekeovnene gjør at det blir varmt.

Det er nok en myte, men hun hadde rett i en ting: Det er en tendens at det blir mildvær før jul, sånn i slutten av november eller begynnelsen av desember.

I dag var det 6 varmegrader da jeg var på jobb. Det dryppet fra taket. Snøen i skolegården smeltet. Da vi var ferdige, så vi solnedgangen speile seg i is og vann der ute.

På ettermiddagen, da jeg gikk i fjøset, regnet det.

Nå sitter jeg i sofaen og skriver dette, og jeg hører vann som sildrer der ute.

Og jeg misliker det intenst. For alt smelter ikke. Nei, det ender bare med is og hålke og glatt føre. Gjerne med vann oppå. Jeg er akkurat så gammel at jeg ikke synes det er morsomt med is. Jeg er redd for å falle og slå meg. Og kanskje brekke noe. Jeg tar ikke løpefart og glir bortover mens jeg ler av fryd.

Jeg er sur.