Mannen min skulle ut og gå kveldstur med bikkja, og jeg bestemte meg for å slenge meg med. Jeg ble kald, og jeg går ikke like fort som ham (jeg går ikke like fort som noen andre i denne familien, heller) så jeg hang tre meter bak og kjempet for å holde følge.
Jeg motiveres ikke av slikt. Jeg sa: “Jeg snur!”
Og det gjorde jeg. Mannen min spurte litt forsiktig om det var greit at han gikk videre med bikkja. Jeg sa ja, selvfølgelig. Men det er ikke greit. Det er aldri greit å gå alene i mørket. Jeg er mørkredd.
Og selv om jeg påstår at haha, jeg er da ikke redd for elg og ulv og slikt, så er sannheten at jeg er faktisk det. Livredd. For elg og ulv. Særlig elg, for det er det mye av her i bygda. Jeg er naturligvis også redd for øksemordere og kidnappere og slikt, men den realistiske delen av meg innser at det er flere elg enn øksemordere i vår lille bygd.
Vanligvis når jeg går tur i mørket går jeg og snakker med bikkja. Jeg regner med at det vil varsle elgen om at jeg kommer, så den holder seg unna. Men nå hadde jeg ingen hund å snakke med, og selv om jeg er komfortable med å være litt eksentrisk vil jeg ikke bli betraktet som helt sprø, så jeg snakket ikke med meg selv. Ikke vet jeg hva jeg skal si til meg selv heller. Jeg vet i grunnen alt, før jeg har sagt det. Så samtalene blir litt kjedelige.
Jeg valgte den faste løsningen, den jeg alltid velger når jeg er alene på tur i mørket (det har skjedd en gang tidligere siden vi flyttet til denne gården): Jeg sang.
“Ola var fra Sandefjord”. Funker supert til å skremme vekk elg.
Og ulv
Og øksemordere.
I hvert fall så ikke jeg noen.
