Overskriften er et sitat fra en gammel tv-reklame. Jeg ble minnet på den i dag, da jeg var innom banken for tredje gang på en uke. Ærend? Sønnen min har en stappfull sparegris som vi skulle ha tømt.
Den første gangen dro vi rett etter skolen, og kom dit ca kl 14.40. Dessverre stengte de 14.30, så vi dro igjen med uforrettet sak.
Neste dag hadde jeg fri, og jeg hadde ærend i sentrum så jeg dro innom banken litt over kl 09.00. Det viste seg at skranken bare var åpen fra 12.00 – 14.30, så nok en gang måtte jeg dra igjen med uforrettet sak.
I dag har jeg fri, og nå timet jeg besøket i banken til litt over kl 12.00. Og hurra, vi ble møtt av en dame i skranken som spurte om hun kunne hjelpe oss med noe. Jeg forklarte saken og løftet fram sparegrisen.
“Ja, da må vi telle,” sa damen. Før hun fortsatte: “Hun som kan dette, har fri i dag. Så vi får ikke gjort det. Men kan du komme tilbake i morgen?”
Jeg ble helt stum. “Hun som kan dette” – er det ikke en bank? Har de EN ansatt som kan telle penger? Damen så på meg at jeg ikke ble glad (det er mulig jeg himlet litt med øynene også) for hun forsikret meg flere ganger om at hun som kan det (altså å telle penger) skulle være på plass i morgen.
Jeg våget ikke å si noe, for det hadde blitt særdeles klysete og lite konstruktivt. Men jeg sitter her og lurer på om jeg har for høye forventninger: Jeg forventer at bankansatte kan telle penger. Jeg forventer at barnehageansatte kan skifte bleier og leke med barn. Jeg forventer at lærere kan undervise barn. Jeg forventer at bussjåfører kan kjøre buss.
Jeg skal prøve igjen i morgen. Får jeg samme beskjed da, skal jeg dra frem en hammer, knuse sparegrisen og tømme ut alle pengene på disken deres og omhyggelig gi meg til å telle mens jeg samtidig gir dem noen tips om å telle penger. (Neida, jeg har nøkkel til sparegrisen så jeg skal ikke dra frem noen hammer.)
Særlig god service synes jeg ikke det var.
