Her er en islender jeg har strikket i Forgarn fra Hillesvåg. Svogeren min fikk denne.

Jeg er inne i en periode nå hvor jeg utforsker nye garntyper og prøver meg litt fram. Forgarn er uspunnet ull som er dratt ut til lange tråder. Nøstene er gigantiske, og det er viklet opp med to parallelle tråder så det er enklest å strikke med det dobbelt.

Noen spinner med forgarn. Da slipper du å karde og dra ut ulla til tråder selv, så det er lettvint slik. Jeg valgte å strikke med det som det er. Genseren ble lett og myk og fluffy, så jeg tror den er god og varm. Håper han vil bruke den.

Jeg har lenge hatt lyst til å strikke en islender, men jeg fant selvsagt ikke noe mønster som passet til dette garnet. Så den er ut fra eget hode, og slik jeg mener at en islender skal se ut.

Da jeg lette etter oppskrift, blant annet på nett, fant jeg ut at det er utrolig mange varianter av dette mønsteret. Så jeg tok det jeg selv likte. Og så strikket jeg den med raglanfelling, for det er så utrolig lettvint. Da slipper man montering.

For å få sydd sammen genseren under armene måtte jeg faktisk spinne garnet. Det var så skjørt at det bare røk av for meg når jeg prøvde å sy med det slik det var. Selv om jeg prøvde å legge det firedobbelt så røk det bare av. Men når jeg spant det gikk det fint.

Jeg har en håndtein som mannen min laget til meg for noen år siden, og den brukte jeg. Vi har en rokk, men jeg er ikke så flink med den. Jeg kan bruke den, men det krever mer.

Da jeg var et barn, omtrent da jeg gikk i 5. klasse, hadde vi et ullprosjekt på skolen. Noen lærerstudenter kom og tok over klassen. De hadde med seg sekker med ull. Ull fra Dalasau (som det het den gang), spælsau og pelssau. Vi fikk lære å karde ulla. Vi gikk på sløyden og laget oss håndteiner. Vi satt i klasserommet og spant på håndtein. Og så vevde vi med garnet. Bare sånne små firkanter som barn vever på små rammevever, så det kunne jo ikke brukes til noe. Men jeg lærte noe den gangen. Og jeg bruker det av og til.