Det var natt. Vi sov. Alt var stille og rolig. Jeg bråvåknet av et brak. Noe forvirret og temmelig skremt la jeg hånden på skulderen til min mann og sa: “Hva var det?” Svaret jeg fikk var et søvnig “hm?”
“Jeg må jo se etter,” sa jeg og sto opp. Jeg gikk ut på stua der måneskinnet flommet inn gjennom vinduene. Det var mer enn lyst nok til å se bestefarsklokka som lå veltet oppå spisebordet. En forskrekket katt sto stiv som en statue i sofaen og stirret på meg. De gule øynene lyste i mørket. En annen katt sto rett ved siden av kat(t)astrofen og så minst like forskrekket ut.
Jeg gikk tilbake til soverommet. “klokka har bikket!” nesten ropte jeg. “Hm?” sa han forvirret. “Hvilken klokke?” “Bestefarsklokka!” insisterte jeg og ristet ham. Omsider gikk det visst opp for ham at et eller annet sto på. Han sto opp.
Vi fikk stablet klokka opp igjen. Ingen av oss skjønner hvordan en katt kunne klare å velte den. Spisebordet var skadet.
Og sånn går no dagan.
