Det hender at jeg snakker med meg selv. Disse samtalene foregår for det meste inne i hodet mitt, og noen ganger også på andre språk enn norsk, mitt morsmål. Inni hodet mitt kan jeg nemlig snakke flytende engelsk, tysk og fransk. Nå skal det sies (nokså ubeskjedent, men selvskryt skal man lytte til. Det kommer fra hjertet) at jeg er temmelig nær flytende i engelsk. Tysk og fransk derimot… Uansett. Her er en historie om noen som snakket med seg selv med stemme, altså en ytre monolog.
Jeg var i en klesbutikk. Det er ikke ofte jeg går og shopper tilfeldig, men nå gjorde jeg det. Jeg sto der og så på en genser da en kvinne kom bort og stilte seg ved den andre enden av (det nokså korte) stativet. Jeg sukket litt inni meg. Jeg hadde planlagt å gå og kjenne og se på de genserne som hang der, etter at jeg var ferdig i “min” ende. Nå måtte jeg vente.
Så sier kvinnen: “Hm, skulle ønske de hadde denne i en annen farge!”
Jeg koblet ikke helt at hun snakket til seg selv. Det burde jeg nok ha gjort. Men jeg svarte henne: “Den henger der, i rosa.” Mens jeg pekte bort på veggen like ved.
Kvinnen utbrøt spontant: “Rosa? Æsj!” Her kunne jeg ha blitt fornærmet eller bare tidd stille, men jeg klarte ikke å tie stille. Så jeg svarte, smilende:
“Rosa er ikke helt din farge?”
Hun kikket litt overrasket på meg, så at jeg smilte, og svarte:
“Joda, jeg liker rosa, men kanskje ikke akkurat nå.” Så lo hun litt.
Etterpå fortsatte vi å snakke litt sammen, og jeg opplevde henne som blid og hyggelig.
