Jeg tror jeg har skrevet her at jeg har verdens beste kolleger- Jeg vil også påstå at jeg har verdens beste elever, og at også de andre elevene på denne skolen er verdens beste.
I dag hadde jeg vondt i beinet og haltet. Dette ble selvsagt lagt merke til. Og midt i en undervisningstime banket det på klasseromsdøra. Vi har store vinduer i dørene, så jeg smilte og nikket til kollegaen som sto der og gjorde tegn til at han bare kunne komme inn. Han ristet på hodet og gjorde tegn til at jeg skulle komme ut. Så jeg gikk ut, litt urolig må jeg innrømme. Hva hadde skjedd?
“Du må komme inn i klassen min,” sa han. “De vil si noe til deg.” Han må ha sett at jeg stusset. “Bare gå inn. De vil bare si deg noe.” Så gikk han inn i mitt klasserom. Jeg gikk inn i naborommet.
“God dag,” sa jeg. De smilte til meg. Da var det ikke noe ille, rakk jeg å tenke. Så så de på hverandre, litt usikre, før en av elevene tok ordet. “Vi har sett at du halter, og nå har vi laget noe til deg,” sa han. En av jentene reiste seg og hentet en stokk. “Så slipper du å ha så vondt når du går,” fortsatte han som snakket.
Jeg sto med tårer i øynene og var helt rørt. Noe så nydelig!
“Jeg vet ikke hva jeg skal si,” klarte jeg å få fram. “Men tusen, tusen takk. Jeg er veldig glad i dere!”
