I sommer fikk jeg kroppen full av koronaviruset. Egentlig syntes jeg det var greit at det kom i sommerferien. Det var enkelt og greit å holde seg hjemme, ikke medførte det noe fravær fra jobb og isolasjonen gikk av seg selv.

Den siste dagen i isolasjon var en søndag. Min mann drev og jobbet i fjøset, formen min var svakt stigende selv om pusten fortsatt surklet og hosten hang i. Jeg fjernet et gjenglemt klistremerke fra et nyinstallert vindu (kremt, i desember) og ble varm og koronasliten. Så jeg satte opp ytterdøra for å lufte bittelitt og gikk inn på badet.

Da jeg kom ut igjen fra badet så jeg katten i gangen. Han hadde kommet inn. Først ble jeg glad, jeg er glad i katten min og det er hyggelig å se ham. Så oppdaget jeg den bittelille gråbrune skikkelsen som pilte rundt i gangen.

Ei mus.

Katten min hadde tatt med ei mus inn.

Jeg roser meg av at jeg ikke tilhører de tandre kvinner som hyler høyt ved synet av ei mus, men der må jeg nok slutte å skryte. Jeg hylte høyt. Tenåringen kom løpende fra rommet sitt – i sokkeletasjen, og oppfanget situasjonen med et blikk. Jeg brølte (med koronapipestemme riktignok): “Hold kjellerdøra stengt! Ikke la dem komme ned dit!”

Tenåringen smalt igjen kjellerdøra og jeg løp ut. Katten satt og vasket seg og så ut som den hadde mistet interessen. Tenåringen og jeg møttes ute, hvor vi også traff på svigermor. Med hvesende pust fikk jeg forklart situasjonen. Sammen gikk vi tre inn igjen.

Nå satt katten på stua, og prøvde å presse seg inn bak bokhylla. Svigermor er en handlingens dame, så hun dro kontant bokhylla fram og bevæpnet seg med en kost. Katten smatt inn bak bokhylla så fort det ble plass til ham, og musa kom pilende fram, krysset stuegulvet i stor fart og gjemte seg bak den andre (mye større) bokhylla.

Svigermor og jeg dro ut bøker og stablet dem på gulvet. Det vil si, svigermor stablet. Jeg slengte dem i en haug. Jeg var koronasliten og hadde mer enn nok med å få igjen pusten. Til slutt seg jeg overende i en stol mens tenåringen skrudde løs bokhyllene fra veggen (jo da, de er forsvarlig sikret. Jeg syntes det var lurt, en gang i tida) og svigermor dro dem fram med desperasjonens krefter.

Jeg hentet katten og puffet ham inn bak bokhylla. Musa kom nok en gang pilende over stuegulvet, og nå forskanset den seg under hjørneskapet. Katten gikk bort og spiste tørrfor. Enklere det. Svigermor hadde fått blod på tann og dro fram skapet uten å ta ut en eneste vase.

Musa pilte fram over stuegolvet og mot det andre skapet. Der sto jeg, og til tross for et gammelt ankelbrudd og koronapust klarte jeg å hoppe opp og ned og skrike så den bråsnudde. Katten gjorde et halvhjertet byks, men ga fort opp. Svigermor er dagens helt.

Hun kastet seg fram som en landslagskeeper i fotball og dæljet til med kosten. Seier! Så feide hun opp restene av musa og hev den ut før hun tørket opp blodsporene på gulvet.

Jeg ryddet bøkene på plass mens jeg tenkte at svigermor er min helt.