Jeg ble meldt på til et kurs. Det skulle være i distriktssentrum, og det virket forsåvidt interessant nok. Jeg var den av oss påmeldte som bor lengst unna, så jeg sa jeg kunne kjøre. Så jeg plukket opp kolleger på veien og vi dro.
Da vi kom fram fikk jeg meg et bittelite sjokk. Alle parkeringsplassene var smekkfulle. Selv den store tomme grusplassen utenfor museet, der det aldri står noen. Det var fullt i gata, det sto til og med biler parkert på busstasjonen. (Det hadde ikke jeg turt.)
“Du kan kanskje kjøre opp til Spar, så parkerer vi der,” foreslo min kollega fra baksetet. Jeg så gjorde. Der var det jo plass. En annen kollega sa: “Dette var kjempelurt, her er det jo ingen tidsbegrensning heller.”
Kollega nummer en svarte: “Det er jo det. Det er bare lov med maks tre kvarter og kun for kunder, men hva skulle vi gjøre?”
Hun hadde rett. Jeg sto like ved skiltet der det sto: Parkering kun for Spars kunder. Max 45 minutter.
Jeg trakk på skuldrene og vi gikk. Vi hadde ikke så god tid heller.
Etter kurset gikk vi tilbake til bilen. Jeg fant en gul lapp på ruta. Ikke en bot, men en påminnelse om at dette var kun parkering for butikkens kunder og bare tre kvarter.
Jeg har fortsatt dårlig samvittighet. Og jeg kjenner at jeg er veldig lykkelig over at jeg bor slik til at jeg slipper å oppleve dette hver dag: Å måtte kjøre rundt og lete etter parkeringsplass og ende opp med å sette fra meg bilen på et sted der den egentlig ikke har lov å stå.
