Vi har en lapphund. Lapphunder er kjent for en praktfull, dobbel pels med myk underull og lage dekkhår.
Lapphunden vår liker å være der vi er, og spesielt godt liker han å ligge ved siden av salongbordet, på det (nokså nye) myke, hvite, langflossete teppet vårt. Det gjorde han også denne kvelden.
Min mann hadde skjenket seg et glass rødvin. På en eller annen måte greide han å velte glasset. Det var ikke mye rødvin så lenge det var i glasset, men da det rant utover bordet tok det jammen meg stor plass. Det flommet over bordet og rant ned på den andre siden, og min første tanke var: “Å nei! Det nye hvite teppet!”
Det gikk veldig fint med det nye hvite teppet. For der lå lapphunden med sin praktfulle, doble pels og tok i mot rødvinen. Han kikket forvirret på oss, reiste seg og gikk sin vei. Det dryppet rødvin etter ham. Det så ut som blodspor. Men heldigvis mest på parketten.
Nå er pelsen hans litt seig ved høyre skulder, og han lukter rødvin.
