Min mann og sønn bestilte seg billetter til en film på kino. Jeg så fram til en rolig alenekveld: styre fjernkontrollen på tv helt sjøl og se alle de kanalene ingen andre enn meg vil se, spise litt sjokolade, sløve i sofaen med strikketøy.
Så tikket det inn en melding: Klassen til sønnen skulle arrangere kakelotteri dagen etter den etterlengtede alenekvelden og alle ble oppfordret til å stille med kake.
“Skriv at jeg kan bake en sjokoladekake,” sa jeg til mannen.
“Det skal være TO kaker,” svarte han og skrev: “Vi kan komme med to kaker.”
Jeg klaget litt på jobb. Jeg er ikke glad i å bake. Jeg ville heller ha kosekvelden min enn å bake. Min kollega er meget løsningsorientert, så hun smilte og sa:
“Dette fikser du enkelt. En Toropose, og vips en kake. To Toroposer, og vips har du to kaker.”
Jeg tror jeg måpte litt.
“Kan man det?” spurte jeg. “Er det innafor?”
“Ja da,” sa min kollega med ettertrykk. “Det er helt innafor.”
Og flere hengte seg på:
“Torokakene er kjempegode!”
“Jeg elsker brownies fra Toro!”
“Enig! Det finnes ikke bedre!”
“Sjokoladekaka deres er også knallgod!”
“Og den Lys muffins. Nam, sier nå jeg!”
Jeg var overbevist. Mannen stakk innom butikken på vei fra jobb og kjøpte med Toro eplekake og noen epler. Da kvelden kom, skrellet jeg epler og delte dem i tynne båter, så mikset jeg sammen posens innhold med smeltet smør og vann, og så stekte jeg to eplekaker.
Og vips var alenekvelden reddet.
