Forrige uke fikk jeg begynne på jobb igjen. Litt. Jeg er delvis sykmeldt, så jeg jobber bare noen få timer hver dag.
Og det var helt fantastisk! Jeg fikk klem av elevene og noen av kollegene, og mange gode ord og “velkommen tilbake!” og “så fint å se deg her igjen!”
Noen ganger, når tidsklemma har klemt som verst, har jeg tenkt at det ville være deilig å ha god tid. Kunne sitte og strikke en helt vanlig tirsdags formiddag og slippe å haste rundt for å rekke jobb og kjøring hit og dit og trening og dyr og et sosialt liv i tillegg.
Men nå har jeg prøvd det, og tro meg, jeg foretrekker tidsklemma! Så fantastisk å våkne av vekkerklokka, tvinge seg trøtt ut på badet og lage matpakke! fordi jeg må ha niste med på jobb. Være til nytte, møte kolleger og prate fag.
Strikking er fint, men ikke i tre måneder uten å kunne gjøre noe annet.
