Søndag 8. april 2018
Det var spådd bra vær i dag. Så jeg kikket på termometeret, festet fellene på skiene og tok på skidressen. I et anfall av latskap tok jeg bilen opp til bommen og parkerte der. Jeg fikk skiene ut av bilen og mens jeg sto der og tok dem på, dukket en dame jeg kjenner litt opp. Det kom en bil inn på parkeringsplassen, tok en u-sving og stoppet og ut hoppet damen. Bilen kjørte igjen, hun var i ferd med å låse seg inn i en annen bil da hun fikk øye på meg.
“Å, hei, skal du ut på ski?” sa hun.
“Ja,” sa jeg. “Jeg tenkte nå det.”
“Ja, vi gikk til sentrum vi,” sa damen. “Og det var en FORFERDELIG tur! Det fantes ikke gli, det var skikkelig sugende føre!”
Jeg må jo innrømme at jeg ble litt motløs da jeg hørte det. Hun fortsatte:
“Ja, det var ikke så aller verst før vi svingte av oppi her og kom inn i skogen. Men der var det helt GRUSOMT!”
“Å,” sa jeg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. “Ja, jeg tenkte nå bare å gå en tur og se hvor langt jeg kommer og så snur jeg igjen…”
“Ja, god tur da!” sa damen og smilte blidt idet hun satte seg inn i bilen igjen. Jeg gikk mot skiløypa. Det sluddet, eller egentlig var det mest regn. Mer regn enn snø som pisket meg i ansiktet. Jeg hadde skifeller, så jeg hadde godt feste og med feller har man ikke noe særlig gli, men det er bare oppover uansett så det går fint.
Jeg gikk mest på trass. Jeg var våt, men ikke kald. Det var grått og trist. Vår kram snø. Nedbøren ble mer snø og mindre regn etter hvert som jeg kom høyere opp. Endelig var jeg framme ved målet. Det var vanskelig å se, for sluddet pisket meg i ansiktet og blåste inn i øynene mine.
Jeg tok fellene av skiene, puttet dem i lommen og satte utfor bakken. Det var ikke spesielt god gli og som sagt så jeg ikke så mye, men jeg hadde ikke akkurat møtt mange folk i løypa så jeg antok at det ville gå bra.
Det gikk helt fint. Ikke allverdens god gli nedover bakkene,men ned kom jeg. Og hjem. Og der hev jeg alle klærne i vaskemaskina, for jeg var våt til skinnet.
