I år bestemte vi oss for å dra på sommerferie til Jæren. For oss er dette nytt land, vi har aldri vært der før. Eller, mannen min var der i april, men jeg har ikke vært der før. Ikke sønnen vår heller.
Vi dro hjemmefra onsdag morgen. Vi liker å kjøre litt krokveier og omveier så vi tok kanskje ikke den aller raskeste veien. Vi kjørte over Lom, Bøverdalen og Sognefjellet til Voss.
På Sognefjellet lå det masse snø. Det vises ikke så godt på bildet, for jeg tok heller bilde av bilen. Men det var skiløyper der, og der gikk det masse folk på ski. Iført shorts.
(Dette bildet snudde seg av en eller annen grunn. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor noen bilder gjør det.)
På Voss overnattet vi i ei hytte på en plass som heter Voss Resort Bavallstunet. Skikkelig fin hytte, med to soverom, stort bad og badstue.
Tidlig torsdag morgen ble vi vekket av et helikopter som parkerte på taket, trodde jeg. Det gjorde ikke det da, det parkerte på parkeringsplassen rett ovenfor hytta. På Voss var det nemlig Ekstremsportveko, og helikopterne (for det viste seg at det var to som gikk i skytteltrafikk) fraktet folk og sykler opp i fjellet.
Vi dro videre til Jæren, via Rosendal. Der fikk vi testet ut det nye ChaDeMo-adapteret,og det kom godt med på turen.
Omsider kom vi fram til Varhaug på Jæren, der vi skulle være til søndag. Det var sent på ettermiddagen, men vi ruslet oss en tur langs stranda bort til ei lita kirke. Den var virkelig liten – døra var åpen, så vi gikk inn og det var 6 sitteplasser på venstre side og 8 på høyre.
(Og kirka ble også liggende på siden, ja. Beklager dette.)
Fredag dro vi først til Jærmuseet, Vitengården. Det var et museum etter vår smak, litt å gjøre og litt å se. Vi prøvde vindmaskina som demonstrerte vind opp til orkans styrke, og her et lite tips fra meg: Hvis du skal dit og prøve, så ta av deg brillene først. Den knakk min manns briller tvers av. Han sa det var greit, for han har aldri likt den innfatningen uansett og så kjøpte han seg superlim og limte dem sammen igjen og det henger fint enda.
Etterpå dro vi på stranda. Det var knallblått hav og kritthvit sand, helt nydelig.
Vannet var så kaldt at vi fikk iskremhodepine i anklene av å vasse uti, så det ble ikke noe bading. Men vi hang på stranda en stund, ruslet litt rundt og hadde det ganske fint.
Lørdag dro vi til Stavanger og gikk på Oljemuseet. Det var veldig interessant for oss fra innlandet, som ikke visste noe om oljeproduksjonen fra før. Et fint museum, med mye å se, og filmer og modeller som var veldig informative.
Søndag dro vi til Kongeparken i Ålgård, og da regnet det, så det var veldig lite folk i parken. Det førte til at det ikke var kø hverken på karuseller, spisesteder eller i butikker. Så det var fint.
I et lite vann i Kongeparken fant jeg dette fine skiltet:
Og vi respekterte selvsagt det.
Etter en lang dag i Kongeparken (neida, tulla, vi ble ikke så veldig lenge for det regnet og vi var litt våte og nokså kalde) satte vi kursen sørover. Vi skulle til Kristiansand, og siden vi er oss valgte vi ikke den korteste veien denne gangen heller. Vi kjørte Nordsjøveien forbi Eigersund.
Etter Eigersund men før Åna Sira havnet vi på en svært så smal og svingete vei. Jeg sa: “Oi, her var det jammen bratt!” Der jeg satt og kikket rett ned i Jøssingfjorden. Mannen min satt og kjørte, og spurte: “Bratt? Syns du det?”
Ja, det syntes jeg.
Og nei, det var ikke så bratt som på bildet. Legg venstre øre ned mot venstre skulder, så ser du fjellveggen. Oppi der kan du skimte noen hull, det var åpninger fra tunnelen og rett ut. Men heldigvis var det sykkeltunnelen som var ytterst, og biltunnelen var lenger inn i fjellet.
Og forresten: Jeg har alltid trodd at Øystein Sunde sang med tulleord, den gangen han sang “Åna Sira, Sira Kvina”. Nå har jeg lært at Åna Sira er et sted, og Sira Kvina er kraftverket der. Alt man lærer, her i livet.
I Kristiansand overnattet vi, og mandag morgen sto mannen og sønnen min tidlig opp og gikk seg en morgentur før frokost. De fant en fontene og tok et kult bilde.
(Og dette bildet, som skulle snu seg, det snudde seg ikke. Forstå det den som kan.)
Mandag kjørte vi til Fagernes fra Kristiansand. Og siden vi er oss, så kjørte vi via Notodden. Og det var ikke et lurt valg. Gps’en insisterte på at vi burde kjøre til Drammen, men min mann påsto at det var en snarvei å kjøre via Notodden.
Vi burde ant uråd da vi så skiltet “Veien er ikke egnet for vogntog”. På tre språk. Den var ikke veldig egnet for Tesla heller, altså. Et par steder satt vi med hjertet i halsen og tenkte at dette går ikke. Men det gikk. Såvidt. Og bare fordi vi ikke møtte biler akkurat der, og fordi de bilene vi faktisk møtte hadde vett på å kaste seg inn på de (få og små) møteplassene som fantes.
Nå har jeg strevd og slitt med å laste opp bilder og egentlig skrevet på dette blogginnlegget i hele dag, så jeg avslutter her. Vi brukte omtrent 11 timer til Fagernes, mot de 6 1/2 som gps’en antydet hvis vi hadde kjørt via Drammen.
I Fagernes overnattet vi til mandag, og så kjørte vi hjem via Valdresflya. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
